De profetiske nådegaver: Jøde-kristen-Jesus-Paulus

DEN PROFETISKE NÅDEGAVEN OG TUNGETALEN I FORBINDELSE MED UTFORMINGEN AV DEN KRISTNE LÆREN
I min bok: ”Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus”. skrev jeg 3 artikler om nådegavene. Jeg konkluderte med at de ikke var opphevet i inneværende tidsperiode. Jeg holder fast ved denne konklusjone. I denne artikkelen vil jeg vise hvordan den profetiske gaven og tungetalen både var med på å utforme den kristne læren, og hvordan det skjedde en forandring med disse to nådegavene, etter at den kristne læren var fastlagt.Nådegavene og embetene er spesielt omtalt i Romerbrevet 12,6-9, 1.Korinterbrevet 12-14 og Efeserbrevet 4,11. I disse Skriftstedene er det satt opp følgende nådegaver og embeter:

a) Profetisk gave.

b) Tjenestens gave.

c) Lærdommens gave.

d) Formaningens gave.

e) Nådegaven til å gi.

f) Nådegaven til å være forstander.

g) Nådegaven til å vise barmhjertighet. (Rom.12,6-8.)

h) Visdoms tale.

i) Kunnskaps tale.

j) Troens nådegave.

k) Nådegaver til å helbrede.

l) Nådegaver til å gjøre undergjerninger.

m) Nådegave til å profetere.

n) Nådegave til å prøve åndene.

o) Nådegave til å tale forskjellige tunger.

p) Nådegave til å tyde tungene. (1.Kor.12,6-10.)

q) Nådegave til å hjelpe og styre. (1.Kor.12,28.)

r) Embete som apostel.

s) Embete som profet.

t) Embete som evangelist.

u) Embete som hyrde.

v) Embete som lærer. (Ef.4,11.)

Nådegavene og embetene er gitt for at menigheten skal bygges opp åndelig og styrkes på det åndelige området. De skal vare inntil menigheten har nådd den fulle voksteren for innsyn i og forståelse av alle Guds ordninger og hemmeligheter. ”Og det er han (Jesus) som gav oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, INNTIL vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn, og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunstner, men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i de alle ting skal vokse inn i (gr.eis) ham som er hodet for menigheten.” (Ef.4,12-15.)
De forskjellige embetene og nådegavene skal føre til at:

a) De hellige blir fullkommengjort til å tjene de andre troende.

b) Det kristne legemet blir bygd opp.

c) De hellige når fram til enhet i tro (den paulinske læren) på Jesus.

d) De hellige skal få full kjennskap til Jesus.

e) De hellige skal komme fram til manns modenhet.

f) De hellige skal nå fram til aldersmålet for Kristi fylde. Det er det samme som ”det mål av vekst som kan romme den fylden som der er i Kristus.”

g De hellige ikke lenger skal være umyndige og la seg lure av vranglærere og vrang lære.

h De hellige skal kunne vokse inn i Kristus på alle åndelige områder.

Det som bærer og fremmer embetene, er nådegavene. Nådegavene baserer seg på Den Hellige Ånds innsyn i læremessige ting. Han kjenner til alle ting og forhold på det åndelige området, for Den Hellige Ånd er lik med Faderen og Sønnen. Han kjenner til de åndelige dybdene som der er i Gud. ”Men oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud.” (1.Kor.2,10.) I Efeserbrevet 3,19 blir ”Kristi fylde” kalt for ”Guds fylde”. ”og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere KAN FYLLES med ALL GUDS FYLDE.” Dette betyr at vi har mulighet til å bli fylt med all den kunnskapen, som har med menighetens tid å gjøre. Det var Paulus oppgave å gjøre kjent fullt ut de forskjellige hemmelighetene med den kristne menigheten.
Alle kristne har dermed mulighet til å få tak i denne fylden av åndelige innsikt i Guds ordninger. Dette gjelder særlig Guds planer med den kristne menigheten. På den tid da Paulus skrev de to brevene til menigheten i Korint, hadde medlemmene der ikke fått tak i denne fylden ennå. De var ennå ”småbarn” i Kristus, men i Jesus Kristus hadde de ALL KUNNSKAP og ALL LÆRE. Han ville vise dem den fulle og hele læren når tiden var inne, til at det kunne skje. ”at i ham er dere gjort rike på alt, på all lære og all kunnskap.” (1.Kor.1,5.) Den fullkomne paulinske læren kunne ikke bli utarbeidet fullt ut før enn at Israel var forkastet av Gud. Dette skjedde som en følge av at jødene selv forkastet Jesus. Først forkastet Juda ham i Israel, og deretter forkastet Efraim ham i diasporaen. (Se min artikkel: Paulus forhold til den jødiske Torah.)
Til tross for at vi har hatt den paulinske teologien i snart 2000 år, har det aldri vært mer behov for veiledning på det åndelige området enn det er i dag, for aldri har Bibel-kunnskapen og rett forståelse av den paulinske læren vært dårligere enn den er i vår tid. Vi burde FOR LENGST ha vært kommet over barnestadiet og blitt FULLVOKSNE i kunnskapen om den kristne menigheten og Guds forskjellige ordninger. Det er tre hovedårsaker til at den kristne menigheten ennå er på barnestadiet i forståelsen av Guds ord for denne tidsperioden, og det er:

a) Der er en GEDIGEN SAMMENBLANDING i forkynnelsen når det gjelder Rikets eller den jødiske torahs lære på den ene siden og den paulinske læren om den frie nåden på den andre siden. Fra våre prekestoler og læreanstalter forkynnes ikke det rene paulinske evangeliet, men det forkynnes et BLANDINGSEVANGELIUM, som har mistet mye av sin kraft.

b) De protestantiske kirkene har tatt opp i seg mange hedenske elementer. Disse har de fått overlevert fra den katolske kirken, som igjen har fått dem overført fra gammel babylonsk religion. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 3. Kapittel: Den fjerde basunen.)

c) Mange troende kjenner ikke til Guds ord og Guds ordninger. De vet ikke hva som står i Bibelen, som er Guds ord. De blir derfor et lett bytte for forskjellige typer av vranglære.

Til tross for alle sine åndelige svakheter og mangler hadde menigheten i Korint alle nådegavene. ”så at det ikke fattes dere på noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse (komme for menigheten). Han som også skal STYRKE DERE INNTIL ENDEN, så dere må være ULASTELIGE (frelsens sikkerhet) på vår Herre Jesu Kristi dag (Jesu komme for den kristne menigheten).” (1.Kor.1,7-8.)
I perioden fra 37 til 60 var den kristne menighets lære ennå ikke utformet fullt ut, og apostlene, profetene, evangelistene, hyrdene og lærerne talte og forstod stykkevis det budskapet som de skulle formidle. Det var DEN PROFETISKE NÅDEGAVEN, TUNGETALEN og KUNNSKAPENS NÅDEGAVE som var de hjelpemidlene, som de brukte til å utforme den kristne menighets lære. Dette gjaldt også Paulus, for han skrev: ”For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis.” (1.Kor.13,9.) Denne perioden var ”BARNESTADIET” for den kristne læren.
Når DET FULLKOMNE i den paulinske læren var åpenbart, skulle det som var ufullstendig i læren, falle bort. ”men når DET FULLKOMNE (i læren) KOMMER, da skal det som er stykkevis (i læren), få ende.”(1.Kor.13,10.)
I den vanlige fortolkningen blir disse utsagnene tolket dit hen at nå ser vi stykkevis og taler profetisk stykkevis, men ved Jesu gjenkomst skal alt dette opphøre. Da skal det som er stykkevis, få en ende.
Jeg tror ikke at denne tolkningen er rett, for ”det fullkomne” sees i relasjon til det ”å skjønne stykkevis og det å tale profetisk stykkevis.” Dette går på utviklingen og forståelsen av læremessige sannheter.
Paulus var den som utformet den kristne læren. Han skrev om den i sine brev til de forskjellige menighetene. I de første brevene skrev han STYKKEVIS om den kristne læren. Han skrev og lærte DET SOM Den Hellige Ånd åpenbarte for ham. Det betyr ikke at han ikke forkynte for den kristne menigheten og la et åndelig grunnlag for denne menigheten, men han så ikke helheten i den kristne læren før mot slutten av sitt liv.
Dette har også sammenheng med Israels forkastelse av Jesus fra Nasaret som sin Herre og Messias. Den kristne menighets lære kunne ikke utarbeides full ut før jødene var forkastet for godt. I årene fra 60-62 satt Paulus fengslet i Roma. Han kalte de jødiske rabbinerne i Roma til seg og ufordret dem til å anerkjenne Jesu fra Nasaret som deres konge og Messias, men på samme måten som rabbinerne i Israel ikke ville anerkjenne Jesus som verdens frelser og jødenes Messias, ville heller ikke rabbinerne i diasporaen anerkjenne Jesus. (Ap.gj.28,23-31.)
Dermed hadde både Juda og Efraim forkastet Jesus, og nådetiden for opprettelsen av Riket for Israel var til ende for denne gangen, og Paulus fikk DEN ENDELIGE UTFORMINGEN av den kristne menighets lære. ”viss tjener jeg er blitt etter den Guds husholdning som er meg gitt for (gr.”eis”, som betyr ”inn i”) dere. Det vil si Å FULLFØRE GUDS ORD.” (Kol.1,25.)
Enkelthetene i læren hadde også vært til stede i hans 7 første brev, men det er i fangenskapsbrevene at han utformet læren om den kristne menigheten som ET HIMMELSK FOLK. ”og oppvakte oss med ham og satt oss i himmelen, i Kristus Jesus.” (Ef.2,6.)
”For vårt rike er i himlene, og derfra venter vi og den Herre Jesus Kristus som frelser.” (Fil.3,20.)
”han som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.” (Kol.1,13.)
(Dette er det store håpet som den kristne menigheten har. Israel derimot har et annet håp, og det er opprettelsen av Riket for Israel, som er et jordisk rike.)
Den kristne menighet var da kommet inn i perioden for ”FULLKOMMENHET” i læremessige forhold. Den hadde gått over fra barnestadiet og til voksenstadiet. ”La oss da så mange som er fullkomne (i læren), ha dette sinn, om dere er annerledes sinnet i noe, da skal Gud også åpenbare dere det, bare at vi så langt som vi er kommet (i læremessige forhold), holder fram i det samme sporet (det paulinske sporet.)” (Fil.3,15-16.)
Dette betyr at selv om vi ikke forstår alle ting i den paulinske læren, så har vi løfter om at vi skal komme til å forstå alt, dersom vi holder oss til den paulinske læren og ikke blander inn i den forhold som angår Riket for Israel.
Vi vet at nådegavene som sådane har sin bestemte funksjonstid. De skal vare inntil Jesu komme for den kristne menigheten. Etter den tid har vi ikke behov for nådegavene mer, for vi skal bli lik med Jesus i forståelsen av alle åndelige ting og forhold. ”For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre.” (Rom.8,29.)
Til tross for at nådegavene ikke skal falle bort, før enn ved Jesu komme for den kristne menigheten, så skrev Paulus at DEN PROFETISKE NÅDEGAVEN og TUNGETALEN skulle opphøre eller få sin ende. ”Kjærligheten faller aldri bort, men hva enten det er PROFETISKE GAVER, da skal de få ende, eller det er TUNGER, da skal de opphøre, eller det er KUNNSKAP (den stykkevise kunnskap), da skal den få ende. (Den fullkomne kunnskap skal aldri falle bort.)” (1.Kor.13,8.)
”men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, få ende.” (1.Kor.13,10.)
Her er det nevnt TO NÅDEGAVER som skal falle bort, når det fullkomne i læren er blitt etablert. Hva betyr dette? Det betyr at de to nådegavene som er nevnt, IKKE LENGER SKAL BRUKES TIL Å UTFORME LÆREN. De kan brukes på andre områder, men ikke på utformingen av læren, for den var fullkommen og fastlagt. Det var tre måter å få del i kunnskapen om den kristne læren, og det var:

a) Å tale profetisk om læren,

b) å tale i tunger om læren og

c) å tale kunnskaps ord om læren.

Hva som gjelder forholdet mellom den profetiske talen og tungetalen, så var begge uttrykkformene like verdifulle, men dersom det ikke var noen til stede i menigheten som kunne tyde tungene, så skulle ikke budskapet bli satt frem, for det var ingen som kunne tyde det. ”Jag etter kjærligheten! STREB ETTER DE ÅNDELIGE GAVER, men MEST ETTER Å TALE PROFETISK. For den som taler med tunge, han taler ikke for mennesker men for Gud, for ingen skjønner det, men han taler hemmeligheter i Ånden. Den derimot som taler profetisk, taler for mennesker til oppbyggelse, trøst og formaning.” (1.Kor.14,1-4.)

”Men er det ingen il stede som kan tyde (tungene), da skal han tie i menighetssamlingen, men tale for seg selv og Gud.” (1.Kor.14,28.)

Både det å tale profetisk, det å tale i tunger og det å tale kunnskap tok sikte på å få fram det FULLKOMNE i læren. ”Og nå, BRØDRE, om jeg kommer til dere og taler med tunger, hva vil det da gagne dere, med mindre jeg taler til dere enten med åpenbaring eller med kunnskap, enten med profetiske ord eller med lære?” (1.Kor.14,6.)

DET VAR BRØDRENE SOM SKULLE UTFORME LÆREN

Når de troende møttes i menighetssammenhengen, var det BRØDRENE som skulle utforme den kristne læren og IKKE KVINNENE. ”Hvorledes er det altså, BRØDRE, når DERE kommer sammen, så har hver av dere en SALME (fra Tanach) eller en LÆRE eller en ÅPENBARING eller en TUNGE eller en TYDNING: La alt skje til oppbyggelse.” (1.Kor.14,26.)

”Derfor, BRØDRE; streb etter å tale profetisk, og hindre ikke noen i å tale med tunger, men la alt skje sømmelig og med orden!” (1.Kor.14,39-40.)

Det var BRØDRENE i menigheten som skulle utforme den kristne menighetens lære, slik at den kom i samsvar med det som var rett lære og Paulus sine brev.

Når de troende kom sammen, skulle det være to eller tre av BRØDRENE som skulle tale med tunge. Dette skulle tydes for de andre. I tillegg til det skulle det være to eller TRE som talte profetisk. Alt dette måtte skje i orden. De andre skulle kontrollere at det som ble sagt var i overensstemmelse med den paulinske læren. ”Taler noen med tunge, da la det være to eller i det høyeste tre hver gang, og den ene etter den andre, og la en tyde deT! Men er det ingen til stede som kan tyde, da skal han tie i menighetssamling, men tale for seg selv og for Gud. Men av profeter tale to eller tre, og DE ANDRE PRØVE DET.(.Kor.14,27-29.)

I og med at ikke læren var fullt utformet på dette tidspunktet, så kunne det også skje at en av brødrene fikk en NY ÅPENBARING i løpet av gudstjenesten. Dersom det skjedde, skulle den som talte, tie og gi ordet til den som hadde fått den nye åpenbaring. ”og får en annen en åpenbaring mens han sitter der, da skal den første tie.” (1.Kor.14,30.)

Videre får vi vite at alle brødrene kunne tale profetiske ord. ”For dere kan alle tale profetisk, en ad gangen, så ALLE KAN LÆRE og FORMANES, og profeters ånder er profeter lydige.” (1.Kor.14,31-32.)

Det var BRØDRENE i menigheten som skulle være med på å utforme læren, slik at den ble rett. Kvinnene skulle ikke ha denne funksjonen når menigheten kom sammen. De skulle tie, og dersom det var noe, som var uklart for dem, så kunne de spørre sine menn, når de var hjemme. ”Likesom i alle de helliges menigheter, skal deres kvinner tie i menighetssamlingene, for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. Men vil de få rede på noe, da skal de spørre sine egne menn hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighetssamling.” (1.Kor.14,34-35.)

Dette utsagnet må tolkes i den sammenhengen som det står i. Dette er ikke noe generelt forbud mot kvinnene at de ikke kunne tale, når menigheten var samlet, men det var et forbud mot at de ikke kunne delta i utformingen av læren. Dette var forbeholdt mannen.

Når det gjelder den profetiske nådegaven og tungetalen, så er de IKKE FALT BORT i vår tidsperiode, men de kan ikke lenger blir brukt til å utforme den kristne menighets lære, for den har fått sin endelige utforming. Vi taler ikke lenger profetisk eller i tunger når det gjelder de læremessige ting, men vi taler i samsvar med den paulinske læren. Når det fullkomne i læren er kommet, legger vi bort den kunnskapen som er stykkevis. I dag ser vi fullt ut alle enkelthetene i den paulinske læren. ”For NÅ (da dette ble skrevet) ser vi i et speil, i en gåte, men DA (etter at læren er etablert) skal vi se åsyn til åsyn. NÅ kjenner jeg stykkevis, men DA skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg også er kjent fullt ut. Men Nå blir de stående disse tre, tro, håp og kjærlighet, og størst av dem er kjærligheten.” (1.Kor.14,12-13.)

”Tro, håp og kjærlighet” blir ikke satt opp mot nådegavene. De er begrensede. ”men hver og en av oss er NÅDEN (nådegaven) etter det mål som Kristi gave tilmåles med.” (Ef.4,7.)
”Tro, håp og kjærlighet” er det mest sentrale i kristendommen. Det er selve bærebjelken i den kristne læren. Disse tre baserer seg på Jesu forsoning. ”Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm og en klingende bjelle. Om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingen ting.” (1.Kor.13,1-2.)
”den (kjærligheten) tror alt, håper alt, tåler alt.” (1.Kor.13,7.)

Tingvoll den 22-07-09. Oskar Edin Indergaard

www.denpaulinskegruppe.blogspot.com