Gensyns-aspektet i 1.Johs. Brev: O.E.Indergaard

                           GJERNINGSASPEKTET I 1. JOHANNES BREV

Johannes var en av Jesu 12 apostler. Han stod Jesus meget nær og ble beskrevet som den apostelen som Jesus elsket. ”En av hans disipler satt til bords ved Jesu side, han som Jesus elsket.” (Joh.13,23.)

Etter Jesu himmelfart ble han valgt til å være en av støttene i den messianske menigheten i Jerusalem sammen med Kefas (Peter) og Jakob. ”og da de fikk vite om den nåde som var meg (Paulus) gitt, da gav Jakob og Kefas og Johannes, de som gjaldt for å være STØTTENE, meg og Barnabas samfunns-hånd (høyre hånd), at vi skulle gå til hedningene (med den paulinske undervisningen) og de skulle gå til de omskårne (jødene) (med den messianske undervisningen.)” (Gal. 2,9.)

Disse tre sammen med de andre apostlene skulle gå til jødene med det messianske budskapet om at Messias var kommet, og at muligheten for opprettelsen av Kongeriket for Israel og Jesu gjenkomst ennå stod ved lag, dersom jødene ville omvende seg og komme til tro på Jesus. ”Så fatt da et annet sinn og vend om (ved å holde Mose og Jesu undervisning), for at deres synder må bli utslettet, så husvalelsens tider (Kongeriket for Israel) kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den for dere utkårede Messias, Jesus.” (Ap.gj.3,19-20.)

Den trosforståelsen som kommer til uttrykk både i evangeliet etter Johannes og i de tre brevene, som han skrev, er på ingen måte med likt med det teologiske grunnlaget som Paulus gav i sine brev. Johannes forkynte innenfor den rammen som både Moses og Jesus hadde lagt i sin forkynnelse, mens Paulus forkynte en delvis ny forståelse av evangeliet. Mens Johannes forkynte evangeliet om Riket (Mat.24,14.), forkynte Paulus et delvis nytt budskap for både jøder og hedninger. Det var evangeliet om frelse uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

Hovedhensikten med 1.Johannes Brev var å fortelle de jødiske troende om Jesus (Livets Ord) (1.Joh.1,1.) og hans undervisning, slik som de opplevde det, mens de vandret sammen med ham i 3,5 år. Dette ville de formidle videre til de messianske troende, slik at de kunne ha samfunn med både Jesus og apostlene. (1.Joh.1,1-3.)

Dette budskapet skulle være til oppmuntring for de troende slik at deres glede kunne være fullkommen i en ufullkommen verden. ”Og dette skriver vi for at DERES GLEDE KAN VÆRE FULLKOMMEN.” (1.Joh.1,4.)

Når vi leser Johannes sine Skrifter, ser vi at han la vekt på BÅDE TRO og GJERNINGER, for at jødene kunne både bli frelst og bli bevart i Guds nåde.

Vi kan naturligvis bruke en del av de utsagnene som Johannes kom med, på en generell basis, men vi må ikke sette likhetstegn mellom den messianske læren og den paulinske læren. Det gjør kirken og de aller fleste av de ”kristne” organisasjonene. De blander messianske elementer inn i den paulinske læren og omvendt. Dette fører til at Guds ord mister sin kraft, for det må bli sådd i de rette åkrene. Når Guds ord ikke såes på en rett måte, vokser det ugress opp sammen med seden. Seden er fra Herren, men ugresset er fra denne fra denne verdens fyrste, som er satan. Han ønsker å forvirre de troende med hensyn til læren.

Det som kjennetegner 1.Johannes Brev, er de MANGE KRAV som ble stilt til jødene i forbindelse med frelsen. Bare i 1.Johannes brev er det 17 direkte eller indirekte utsagn om krav som ble stilt til jødene, for at de kunne få del i frelsen i Jesus Kristus eller bli bevart som troende. Årsaken til det er at den jødiske torah var lagt ned i frelsegrunnlaget for jødene. Disse utsagnene begynner ofte med betingelsen ”dersom” eller ”om”. Disse utsagnene finner vi i 1,7, 1,9, 2,3, 2,5, 2,6, 2,15, 2,24, 2,28, 2,29, 3,7, 3,10, 3,24, 4,2, 4,11-12, 4,15, 5,1 og 5,14.

Frelsen blir ofte fremstilt i skjæringspunktet av det å holde Guds bud og det å forbli i Guds kjærlighet. ”Troen” som er et sentralt og nødvendig begrep i Paulus sin forkynnelse, er nesten fraværende i dette brevet. Den er nevnt bare TO GANGER, og det er 1.Joh.5,1 og 5,4.)

Det er STOR FORSKJELL på den forkynnelsen som kommer til uttrykk i dette brevet, og på den paulinske forkynnelsen, men i og med at den kristne forkynnelsen blander sammen de messianske brevene med de paulinske brevene, så er det meget vanskelig for kristenfolket å orientere seg i det minefeltet som den kristne teologien er blitt.

Det som først og fremst kjennetegner den paulinske teologien, er to forhold, og det er:

1. Vi er ikke lenger under den jødiske torah. (Rom.6,17.)
2. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.) Dette gjør at en som er blitt en gjenfødt kristen, ikke kan falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde. Han kan derimot falle ut av Guds nåde på andre områder.

Vi skal i det følgende analysere en del av de utsagn som Johannes kom med i sitt første brev og gi en sammenligning med det som Paulus skrev om de samme problemstillingene:

1. ”men dersom vi VANDRER I LYSET, likesom han (Gud) er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” (1.Joh.1,7.)

Det er Jesu blod som renser oss alle fra all synd. Dette er den åndelige basis for all frelse. I den paulinske læren er dette en fri gave. Det er ikke heftet noen betingelse ved den. Vi er frelst og tilgitt alle våre synder på grunn av Jesu forsoning. ”Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.” (Rom.8,1.)

I den messianske jødedommen ble det stilt en REKKE KRAV til de troende jødene for at de både kunne bli frelst, få syndenes forlatelse og bli bevart som troende. I dette Skrif-stedet var kravet for å få syndenes forlatelse det forholdet at jødene MÅTTE VANDRE I LYSET, som er Guds ordninger for det jødiske folket.

Dette betyr ikke at vi hedningetroende ikke skal vandre i lyset, for det skal vi, men dersom vi ikke vandrer i lyset, så utslokkes ikke Guds nåde for oss.

I den messianske jødedommen var frelsen avhengig av både tro og gjerninger. I den paulinske kristendommen er frelsen avhengig av bare tro. Gjerningene er lagt til vandringen. De har ingen ting med frelsens utgang å gjøre. De teller med når nådelønnen skal utbetales. Vi kan miste alle våre ”gode” gjerninger, men til tross for det, så skal vi bli frelst. (1.Kor.3,9-15.)

2. ”dersom vi BEKJENNER VÅRE SYNDER, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1.Joh.1,9.)

Jesu forsoning gir syndenes forlatelse til alle som kommer til tro på ham. ”og han er en soning for våre (jødenes) synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.” (1.Joh.2,2.)

”Jeg skriver til dere, mine barn fordi deres synder er forlatt for hans navns skyld.” (1.Joh.2,12.)

Disse to siste utsagnene synes å stå i motsetning til det første utsagnet, men det er ikke slik. De to siste utsagnene gir uttrykk for DET GENERELLE GRUNNLAGET for forsoningen. Forsoningen skjedde ved Jesus død, men for at jødene skulle få del i syndenes forlatelse, måtte de bekjenne sine synder.

Vi i den kristne menigheten skal ikke bekjenne våre synder i den hensikt at vi skal få syndenes forlatelse. Det har vi i troen på Jesus. ”men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!” (Ef.2,32.)

Vi skal ikke be om noe som vi allerede har fått i troen på Jesus, nemlig syndenes forlatelse, men vi skal desto mer takke for det som vi har fått. Det som vi derimot skal be om, er at Den Hellige Ånd må ta bort den synden, som vi har i kjødet. Dette er HELLIGGJØRELSEN i våre liv.

Den syndsbekjennelsen, som vi har i våre kirker, er HELT GAL, for den bygger blant annet på 1.Johannes,1,9. Den skiller ikke mellom den som er EN gjenfødt troende og den som ikke har en levende tro. Vi som er gjenfødte troende i den kristne menigheten, skal takke Gud for at han har tatt bort synden både i det nye livet og i kjødet. Vi skal be om HELLIGGJØRELSE i kjødet.

Den som ikke er gjenfødt, skal også takke Gud for at hans synder er tatt bort. Han skal be Gud om frelsen. ”Fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen.” (2.Kor.5,19.) (Se min bok: Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus. Kapittel. En vurdering av det teologiske innholdet i kirkens syndsbekjennelse.)

Den store feilen, som blir gjort i teologien, er at man ikke skiller mellom det som er sagt til jødene, og det som er sagt til den kristne menigheten. I den messianske jødedommen ble det stilt en REKKE KRAV OM FULLKOMMENHET I VANDRINGEN, for å bli bevart i nåden som Guds barn. Slike krav var:

1. Fullkomne etiske gjerninger.
2. Fullkommen etterlevelse av den jødiske torah.
3. Fullkommen broderkjærlighet.
4. Fullkommen Guds-kjærlighet.
5. Fullkommen bekjennelse av synd. (Se artikkelen: Den messianske undervisningen i Jakobs Brev, 1.og 2. Peters Brev og 1,2 og 3.Johannes brev.)

Når vi snakker om fullkommenhet i forbindelse med menneskene, så er det ikke snakk om fullkommen fullkommenhet, men det er snakk om en etisk fullkommenhet. Det er bare Gud som er helt fullkommen, men når vi tror på Jesus, kan vi få del i hans fullkommenhet.

Dersom de messianske jødene syndet, for ingen kunne etterleve den jødiske torah fullt ut, så måtte de SNAREST gå til Jesus med sin synd slik at han kunne tilgi dem synden. ”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde, og OM NOEN SYNDER, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige.” (1.Joh.2,1.)

”La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.” (Hebr.4,16.)

”og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.” (Hebr.7,25.)

3. ”Og derav vet vi at vi kjenner ham: Om vi holder hans bud (den jødiske torah). Den som sier: Jeg kjenner ham og ikke holder hans bud (den jødiske torah), han er en løgner, og i ham er ikke sannheten, men den som holder hans ord (den jødiske torah), i ham er sannelig kjærligheten til Gud blitt fullkommen. På dette kjenner vi at vi blir i ham. Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig til å vandre (gjerninger) slik som han vandret” (1.Joh.2,3-6.)

Den messianske frelsen var bundet til to forhold, og det var tro og etterlevelse av den jødiske torah. Den som ikke holdt den jødiske torah, ble karakterisert som en ”løgner”, og han var ikke i sannheten, som er jødenes Messias og hans undervisning. En slik jøde kunne ikke få del i Kongeriket for Israel, for han hadde ikke gått inn under torahens krav i vandringen som troende.

Den som holdt Guds torah, skulle ha en FULLKOMMEN ETISK KJÆRLIGHET TIL GUD. I den messianske jødedommen krevdes det FULLKOMMENHET I VADRNINGEN, for at en kunne bli bevart som Guds barn. Jesus sa: Dere skal være fullkomne slik som jeg er fullkommen. (Mat.5,48.)

Den kristne menigheten er ikke under den jødiske torahen. Vi er ikke under loven som er både Mose og Jesu undervisning, men vi er under den frie nåden. ”For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo IKKE UNDER LOVEN, men under nåden.” (Rom.6,14.)

”Derfor, mine brødre, DØDE DERE OGSÅ FRA LOVEN ved Kristi legeme (Jesu død og oppstandelse) for at dere skulle høre en annen (Kristus) til. Han som er oppstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud.” (Rom.7,4.)

”men NÅ er vi LØST FRA LOVEN (den jødiske undervisningen), i det vi ER DØD fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.” (Rom.7,6.)

Vi som tilhører den kristne menigheten er fullkomment frelst i troen på Jesus. ”for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.” (2.Tim.3,17.)

De messianske jødene var også fullkomne i Jesu forsoning, men til tross for det, så var de ikke FULLKOMNE FRELST, før de holdt den jødiske torah. De måtte vandre slik som Jesus vandret. ”Dere ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.” (Jakob 2,24.)

4. ”Den som sier at han er i lyset (Gud), og som hater sin bror, han er ennå i mørket. Den som elsker sin bror, han blir i lyset (Gud), og det er ikke anstøt (synd) i ham. Men den som hater sin bror, han er i mørket og han vet ikke hvor han går hen, fordi mørket har blindet hans øyne.” (1.Joh.2,9-11.)

Det var ikke nok i den messianske jødedommen å elske bare Gud, en måtte også elske sin bror. Dette kunne både være en troende bror, og det kunne være en verdslig bror. Den som ikke elsket sine medmennesker, forble i mørket. Det verbet som her er brukt, er ”agapao”. Det er det samme som å elske med Guds kjærlighet.

Det var et stort krav som ble stilt til de messianske jødene. Går det virkelig an å elske sine medmennesker med den samme kjærligheten som Gud har? Ja, den som holdt den jødiske torah, i ham var kjærligheten (gr.agape) til Gud blitt fullkommen (1.Joh.2,5.) Den perfekte kjærligheten til Gud og nesten gikk gjennom en etisk oppfyllelse av den jødiske torah. Der det skjedde, overførte Gud sin fullkomne kjærlighet og nåde til de messianske jødene.

Det største budet i den jødiske torah var kjærligheten til Gud og til nesten. Hele den jødiske torah kvilte på disse to budene. (Mat.22,37-40.)

Dessuten må vi være oppmerksomme på det forholdet at den messianske undervisning peker fremover mot en tidsperiode, som ennå ikke er kommet, og det er Kongerikets tid. I den tiden vil den moralske standarden i verden være mye høyere enn den er i dag, for satan og de onde åndene er fengslet i abyssos for 1000 år. (Joh.Åp. 20,2-3.)

5. ”Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham, for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som GJØR GUDS VILJE (holder den jødiske torah), blir i tidsalderen.” (1.Joh.2,15-17.)

Vi som tilhører den kristne menigheten, skal heller ikke elske det som er av verden og i verden. Vi skal hate det og sky det ved Den Hellige Ånds makt og kraft, men dessverre er det mange, som er troende i dag, som elsker det som er i verden. Slik skal det ikke være, men en troende som lever mer eller mindre i verden, faller ikke ut av Guds bevarende nåde, men han faller ut av Guds helliggjørende nåde. Gud kan ikke bruke en slik kristen, for vedkommende har ingen vokster i nåden. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. Kapittel: De forskjellige typer nåde.)

De messianske jødene måtte både ha en levende tro på Jesus og holde den jødiske torah, for både å bli frelst og bli bevart i nåden. De som GJORDE GUDS VILJE, skulle få et liv i tidsalderen, som er det samme som Kongeriket for Israel.

Dersom de messianske jødene elsket det som hørte verden til, så falt de ut av Guds bevarende nåde. Det var ingen vei tilbake til Guds nåde. Dette er en del av det problem-komplekset som vi kaller for ”DEN UTILGIVELIGE SYNDEN”. Den gjelder ikke for den kristne menigheten, men den gjelder for de messianske jødene. ”Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, da skal han bede, og han (Gud) skal gi ham liv- jeg mener dem som IKKE SYNDER TIL DØDEN. Det er SYND TIL DØDEN. Det er ikke om den jeg sier at han skal bede. Enhver urettferdighet er synd, og der er synd som ikke er til døden.” (1.Joh.5,16-17.)

I den kristne menighets tid er det ingen synd som er til døden. Vi har tilgivelse for enhver synd med unntak av det å ikke ta imot Jesus som vår frelser, og grunnen til, at det er slik, er det forholdet at vår frelse ikke er bundet opp til overholdelse eller ikke overholdelse av den jødiske torah. Vår frelse er knyttet utelukkende til vår tro på Jesus og den frie nåden.

6. ”Hvem er løgneren uten den som nekter at Jesus er Kristus. Dette er Antikristen, den som nekter Faderen og Sønnen. Hver den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen. Den som bekjenner Sønnen, har og Faderen. La det bli i dere som dere hørte fra begynnelsen! Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, skal dere og bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er det løfte han lovte oss: Det tidsalderlige livet.” (1.Joh.2,22-25.)

I versene 23 og 24 er det to betingelser som kreves for at de messianske jødene skulle forbli troende, og det er:

1. De måtte bekjenne at Jesus er Guds Sønn og
2. De måtte holde fast på den forkynnelsen som de fikk i begynnelsen av Jesus. Dette kommer til uttrykk i evangeliene.

Dersom de ikke holdt fast på disse to kravene, så falt de ut av Guds nåde og ble ikke regnet for å være troende.

Det er følgende to grunner til at det var slik, og de er:

1. Det ble stilt en rekke krav i vandringen for den messianske jøden.
2. Den som ikke holdt fast på bekjennelsen av Jesus, gav derved til kjenne at han hadde en annen ånd i sitt hjerte enn Den Hellige Ånd. Det hadde skjedd en forandring med vedkommende. Han hadde fått den samme bekjennelsen som Antikristen har, og denne bekjennelsen er følgende:

1. Han benekter at Jesus er jødenes Messias.
2. Han benekter at Jesus er Gud. (v.22.)

Hebreerbrevets forfatter ber også de messianske jødene om at de må holde fast ved bekjennelsen. ”Ettersom vi da har en så stor yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast på bekjennelsen.” (Hebr.4,14.)

”la oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp- for han er trofast som gav løftet.” (Hebr.10,23.)

De av de messianske jødene, som holdt fast på de krav, som den messianske jødedommen stilte, skulle få del i tidsalderlige livet, som er et liv i Kongeriket for Israel.

Vi som hører med til den kristne forsamlingen, skal også bekjenne Jesu navn, men vi faller ikke ut av Guds nåde om vi ikke gjør det, for vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

Vi skal heller ikke holde fast på den messianske forkynnelsen som jødene fikk fra begynnelsen av. Vi skal holde fast ved den generelle delen av den, og vi skal fremfor alt holde fast ved Paulus forkynnelse, for det er han som formidler Guds ord til oss i dag. Ved den kristne menighets bortrykkelse, kommer den messianske forkynnelsen tilbake igjen. Da er den paulinske forkynnelsen blitt historie- en deilig historie, som dessverre blir misforstått av store deler av kirken, for den blander de messianske kravene inn i den fri nåden. Vi er ikke under den jødiske torah, men vi er under nåden. ”For synden skal ikke herske over dere. Dere er jo ikke under loven (den messianske forkynnelsen), men under nåden (den paulinske forkynnelsen.)” (Rom.6,14.)

7. ”Og nå, mine barn, BLI I HAM, for at vi, når han åpenbares, kan HA FRIMODIGHET og IKKE BLI TIL SKAMME ved hans komme. Dersom dere vet at han er rettferdig, så skjønner dere at den som gjør rettferdighet (holder den jødiske torah), er født av ham.” (1.Joh.2,28-29.)

Den som forble i Jesus ved å holde hans ord, som er det samme som den jødiske torah, han hadde frimodighet og ble ikke til skamme ved Jesu komme, for å opprette Kongeriket for Israel. Grunnen til at vedkommende hadde frimodighet ved Jesu gjenkomst, var det forholdet at han hadde holdt den jødiske torah i vandringen som troende. Den jødiske torah er basert både på Mose, Jesu og apostlenes undervisning. Det er en rekke krav i den.

Hebreerbrevets forfatter understreker også viktigheten av at den troende har denne frimodigheten. Den som holdt fast på frimodigheten inntil enden, hørte med til det messianske menigheten, og den troendes frimodighet hadde stor nådelønn.” men Kristus som Sønn over hans hus (den messianske menigheten) er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast INNTIL ENDEN.” (Hebr.3,6.)

”Kast ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn (nådelønn.) (Hebr.10,35.)

Jesus sa at dersom ikke jødenes rettferdighet var større enn den rettferdigheten som de skriftlærde og fariseerne hadde, kom de ikke inn i Himlenes Kongerike.” (Mat.5,20.)

Det å være en messiansk troende var å underkaste seg både Guds nåde og Guds krav.

De messianske jødene visste at den som kom til tro på Jesus og gjorde rettferdige gjerninger, han var frelst. Han var født av Gud.

Vi, som tilhører den kristne forsamlingen, har ikke vår frimodighet ved å holde den jødiske torah, men vi har vår frimodighet i troen på Jesus. Vi vet at vi er frelst ved troen på Jesus. ”Men nå (i denne tid) er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitnet om, åpenbart uten loven (uten at den jødiske torah legges til grunn for frelsen). Det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus for alle og over alle som tror, for det er ingen forskjell (på jøder og hedninger i den kristne menigheten). Alle har syndet og mangler Guds ære, og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.” (Rom.3,21-24.)

8. ”Og hver den som har dette håp til ham, han RENSER SEG, likesom han (Jesus) er ren. Hver den som gjør synd, han gjør og lovbrudd (brudd på den jødiske torah), og synden er lovbrudd. Og dere vet at han (Jesus) er åpenbart for å bortta våre synder, og synd er ikke i ham.” (1.Joh.3,3-5.)

Her kommer det DOBBELTE RETTFERDIGHETSBEGREPET som vi har i den messianske jødedommen, godt til syne. Det var for det første menneskets egen rettferdighet som blant annet førte til helliggjørelse. Uten at det var helliggjørelse i de messianske jødenes liv, kunne de ikke få møte og se Herren. ”Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.” (Hebr.12,14.)

Det var for det andre den helliggjørelsen som de messianske jødene hadde på grunnlag av Jesu forsoning. Han har tatt bort all synd- ikke bare for jødene, men for alle mennesker.

I vers 4 er synden definert som BRUDD PÅ DEN JØDISKE TORAH. Det går ikke an å regne opp alle lovbrudd. De jødiske rabbinerne har regnet ut at det er 516 bud i den jødiske torah. Når vi vet at Jesus åpnet opp loven eller fylte den opp med den rette forståelsen av den (Mat.5,15.), forstår vi at det har ingen hensikt å forsøke å nevne dem alle, for vi greier ikke det.

Rent generelt er lovbrudd alt det som er i motsetning til ”agape”, som er det samme som Guds kjærlighet til oss menneskene. Av den grunn ble også de messianske jødene bedt om å elske både hverandre og alle mennesker med den samme kjærligheten som Gud har. (1.Joh.2,9-11.)

Vi som hører med til den kristne menigheten, skal også leve i helliggjørelsen, men om vi ikke greier det, så faller vi ikke ut av Guds bevarende nåde av den grunn. Vi faller derimot ut av Guds helliggjørende nåde. I den kristne menighets tid er helliggjørelsen flyttet fra å være grunnlag for frelsen til selve vandringen som troende. Vi må ikke blande vår helliggjørelse inn i Jesu forsoning. Vi kan tape hele helliggjørelsen, men til tross for det så skal vi bli frelst- ”dog således som gjennom ild.” (1.Kor.3,15.)

9. ”Hver den som blir i ham, synder ikke. Hver den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham. Mine barn! La ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han (Jesus) er rettferdig. Den som gjør synd, er av djevelen, for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbart at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi hans sæd (Jesus) blir i ham, og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud.” (1.Joh.3,6-9.)

I den messianske jødedommen ble synden delt i to kategorier, og det er:

1. Vanlig synd og
2. vedvarende synd.

Det var tilgivelse å få for den vanlige synden. ”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde (leve i vedvarende synd), og om noen synder (vanlig synd), da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige.” (1.Joh.2,1.)

De som levde i vedvarende synd, fikk ikke lenger syndens forlatelse, for de hadde hånet forsoningsverket, Jesus og Den Hellige Ånd, som de hadde fått som frelsespant. ”For DET ER UMULIG at de som engang er blitt opplyst (rettferdiggjort) og har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra (på grunn av vedvarende synd), atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham til spott.” (Hebr.6,4-6.)

Den som tilhører den kristne forsamlingen kan leve i vedvarende synd og likevel være et Guds barn, men en skal ikke leve på denne måten, for det fører til et dårlig kristenliv uten helliggjørelse og frukt i kristenlivet. Gud kan heller ikke bruke en slik kristen i arbeidet i Guds rike.

Grunnene til at det er slik i inneværende tidsperiode, er at vi ikke forholder oss til oppfyllelse av lovgjerninger, men til tro, som er en gave. ”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker (hedning), for i det (i evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet fra tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve.” (Rom.1,16-17.)

Studiebibelen. Nr 5 skriver følgende om 1.Joh.3,9: ”Det er umulig for den som er født av Gud, å leve i synd (vedvarende synd, min kommentar). Det er her tale om synd som praksis, vane, livsprinsipp. Den som lever i synd, viser ved dette at Kristi liv ikke bor i ham. Ordene ”kan ikke” taler ikke om enkelthandlinger, men om det å leve i synden. Det er ikke bare en moralsk urimelighet, men en umulighet på grunn av det liv som er kommet inn.”

Dette er forvirrende tale og ikke rett teologi. Det viser bare at den som har skrevet denne kommentaren, ikke har forstått, at det her dreier seg om den messianske teologien. Den er ikke lik med den paulinske teologien. Den paulinske teologien deler ikke synden opp i to kategorier, men den regner med synden som en enhet.

I dette verset er det snakk om en messiansk troende som både gjør vanlig synd og den vedvarende synd. Denne kommentaren har ment at det her dreier seg om to personer- en som er frelst og en som ikke er frelst, men Skrift-stedet viser at det gjelder en person som er frelst. Han faller ut av Guds nåde dersom han lever i synden.

Dette er også forvirrende tale, men slik går det når en ikke fordeler Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2,15.)

Når vi kom til tro på Jesus, skjedde det mange ting og forhold med oss på det åndelige området, men det som først skjedde, var det forholdet at vi DØDE SAMMEN MED KRISTUS og OPPSTOD SAMMEN MED HAM TIL ET NYTT LIV. (Rom.6,3-11.)

Dette skjedde ikke i vanndåpen, men det skjedde ved gjenfødelsens dåp.

Hva som gjelder VÅR DØD, så har den følgende aspekter:

1. Vi døde i forhold til verden og verden døde i forhold til oss. (Gal.6,14.) Dette er en DOBBELT DØD.
2. Vi døde i forhold til kjødet. (Gal.5,24.)
3. Vi døde i forhold til synden. (Rom.6,2 og 7,11.)
4. Vi døde i forhold til verdens barnelærdom som er de fremmede religioner og de verdslige åndelige systemer. (Kol.2,8 og 2,20.)
5. Vi døde i forhold til den jødiske torah. (Rom.7,4-6.)

De 4 første punktene gjelder også for de messianske troende, men det femte

punktet gjaldt ikke for dem. De var fortsatt under den jødiske torah, og det å bryte den jødiske torah, var synd. (1.Joh.3,4.)

Det å være en gjenfødt troende betyr følgende forhold:

1. Vi dør totalt fra det gamle livet.
2. Vi får et nytt liv som er helt perfekt. Det er Jesus eller Den Hellige Ånd i oss. Det er dette livet som har betydning for frelsen.
3. Vi beholder dessverre en del av det gamle livet, for synden er ikke tatt ut av verden. Den operer dessverre fortsatt i våre liv. Den bor i ”den gamle Adam” eller i ”kjødet”. Den som er en gjenfødt troende, er blitt EN TVILLING. Fra å være BARE KJØD, er vi blitt til både perfekt liv og kjød. Det er en stadig kamp mellom de to liv i våre liv.

Det er på dette punktet at det aller meste av forkynnelsen svikter totalt, for den regner ikke med at det er TO LIV i en gjenfødt troende. Disse to livene er helt atskilte fra hverandre. ”Kjødet” kan ikke påvirke ”Kristus i oss”, slik at vi faller ut av Guds bevarende nåde om vi gjør synd i kjødet. Det nye livet som bor i oss, er like perfekt som Kristus selv.

De messianske jødene ble frelst på samme måten som vi (Ap.gj.15,11.), men i og med at de messianske jødene ikke var fri fra den jødiske torah i sin vandring som troende, så kunne det som han sådde i sitt kjød ha innvirkning på sluttfrelsen. Han kunne falle ut av Guds bevarende nåde dersom han ikke holdt fast på de forskjellige bestemmelsene i den jødiske torah.

Slik er det ikke med den troende kristne. Vi er totalt løst fra den jødiske torah og kan

ikke falle ut av Guds bevarende nåde. Vi er derimot utvalgt og satt inn i himmelen sammen med Jesus allerede fra før verdens grunnvoll ble lagt. (Ef.1,4 og 2,6.)

Vi som tilhører den kristne menigheten, ER FRELST FØR VI BLE FRELST. Det som gjør vår frelse sikker, er to forhold, og det er:

1. Jesu død og
2. Jesu liv. ”SÅ MEGET MER skal vi da, etter at vi nå er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi SÅ MEGET MER bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt.” (Rom.5,9-10.)

Dette utrykket ”så meget mer” gir uttrykk for frelsens sikkerhet.

10. ”Men den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan da kjærligheten til Gud bli i ham? Mine barn! La oss ikke elske med tunge, men I GJERNING og SANNHET.” (1.Joh.3,17-18.)

I den messianske jødedommen hadde alle jøder økonomisk ansvar for hverandre. De som var rike, skulle låne ut og gi av sine penger til de som var fattige, for det var Gud som eide alle ting. Jødene var bare forvaltere av Guds rikdom.

Den som var rik og ikke ville dele sin rikdom med de fattige, kunne ikke få del i Kongeriket for Israel. Den unge rike mannen som kom til Jesus og ville vite hva han skulle gjøre for å arve tidsalderlig liv, som var et liv i Kongeriket for Israel, fikk følgende svar av Jesus:

1. Hold budene.
2. Selg alt det som du eier og gi det til de fattige.
3. Kom så og følg meg. (Mat.19,16-21.)

Den unge rike mannen var ikke villig til å selge det som han hadde og gi det til de fattige, for han var meget rik. Han gikk derfor bedrøvet bort.(v.22.)

Denne mannen fikk ikke del i Kongeriket for Israel, for han hadde verken holdt den jødiske loven eller Jesu undervisning. Han hadde blant annet brutt det viktigste budet om å elske Gud og sin neste, og den som hadde brutt ett bud i torahen, hadde brutt alle. (Jak.2,10.)

Jesus sa ofte at det var de fattige som skulle arve Kongeriket for Israel. ”Og han løftet sine øyne på sine disipler og sa: Salige er dere fattige, for Guds Kongerike er deres.” (Luk.6,20.)

Det samme sa Jakob, Jesu bror. ”Hør dog mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods til å være rike i troen og arvinger til det Kongeriket han har lovet dem som elsker ham?” (Jak.2,5.)

Hvert syvende år, som var sabbatsåret, skulle for øvrig all gjeld slettes slik at de som var fattige, skulle få en NY SJANSE til å greie seg. Av den grunn skulle det heller ikke være så vanskelig for de rike å dele sin rikdom med de fattige, men rikdommen hadde da som nå lette for å korrumpere menneskene. Den gjør at menneskene blir innkrøkt i seg selv og i sin rikdom. Den utvikler egoismen i menneskenes liv. Det er saligere å gi enn å ha.

Kjærligheten til medmenneskene skulle IKKE VISES I ORD, MEN I GJERNING og I SANNHET. (v.18.) Den messianske jødedommen var knyttet opp til overholdelse av den jødiske torah og Jesu undervisning. Dersom en ikke kunne oppvise gjerninger, så var jødenes tro ufullkommen, og de falt ut av Guds nåde. ”Dere ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.” (Jak.2,24.)

I den paulinske kristendommen derimot er det ENESTE KRAVET, for å bli frelst det forholdet at man TROR PÅ JESUS, for vi er ikke under den jødiske torah, men vi er under nåden. (Rom.6,14.)

11. ”og det vi beder om, det får vi av ham, for VI HOLDER HANS BUD (flertall) og gjør det som er ham til behag. Og dette er hans bud (hovedbudet, som er det dobbelte kjærlighetsbudet) at vi skal tro på hans Sønns navn og elske hverandre, således som han bød oss. Og den som holder hans bud (flertall), blir i ham og han i ham, og på dette kjenner vi at han blir i oss, av den Ånd som han gav oss.” (1.Joh.3,22-24.)

De messianske jødene kunne være sikre på at de fikk, det som de bad om, dersom de holdt den jødiske torah. Det var knyttet enda en betingelse til dette, og det var at det som de bad om, måtte være etter Herrens vilje. ”Og dette er den frimodige tillit som vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi så beder om, da vet vi at vi har de ting, vi har bedt om.” (2.Joh.14-15.)

Det var knyttet to krav til dette. Det var overholdelse av den jødiske torah, og det var at det som jødene bad om, måtte være i samsvar med Guds vilje.

Disse to Skrift-stedene blir misbrukt av den kristne menigheten. De er ikke skrevet til oss, men de er skrevet til den messianske forsamlingen. Hvor mange skuffelser kunne vi ikke ha spart oss for dersom vi hadde forstått dette. Vi forholder oss ikke til den jødiske torah, men vi forholder oss til Guds vilje, men hvem er det som vet hva som er Guds vilje i enhver sak?

Dette betyr ikke at vi ikke skal be om å få oppnå goder hos Herren, men vi må også være oppmerksomme på at vi kan få avslag fra Herren om det som vi ber om.

Paulus bad også 3 ganger om at Gud måtte ta bort ”tornen i kjødet”, som han hadde. Gud tok den ikke bort, men han sa til Paulus: ”Min nåde er nok for deg”. (2.Kor.12,7-9.)

Paulus var fornøyd med dette svaret og bad ikke mer om dette. Han forstod at det var Gud som var sjefen, og at det var best å være avhengig av Guds kraft i stedet for å virke i egen styrke. Dette burde også være en lærdom for oss. Vi bør vite at: ”ALLE TING (gr.panta) tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.” (Rom.8,28.)

Når det greske ordet ”panta” er brukt, betyr det ”absolutt alle ting” - både det som synes å være ondt og det som synes å være godt. Dette forstår vi ikke, men Gud forstår det, og det er nok for oss.

Den som holdt den jødiske torah, ble i Gud, og Gud ble i den troende. Selve beviset på at den enkelte jøden var frelst, var at han hadde Den Hellige Ånd i sitt hjerte. (1.Joh.3,24.)

Slik er det også med oss i den kristne menigheten. Vi har også Den Hellige Ånd som frelsespant, men vi fikk ikke Ånden ved overholdelse av lovgjerninger. Vi fikk den ved troen på Jesus. ”Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det lov-gjerninger dere fikk Ånden, eller ved troens forkynnelse (Paulus sin forkynnelse)?” (Gal.3,2.)

12. ”Dere elskede” Har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige til å elske hverandre. Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss.” (1.Joh.4,11-12.)

De messianske jødene måtte vise en fullkommen kjærlighet til sine medtroende. Ja, til og med dø for dem. ”På dette kjenner vi kjærligheten at han satt sitt liv til for oss. Også vi er skyldige å sette livet til for våre brødre.” (1.Joh.3,16.)

Når de messianske jødene elsket hverandre med en absolutt kjærlighet, ble kjærligheten til Gud fullkommen.

Vi som tilhører den kristne menigheten har en fullkommen kjærlighet til Gud gjennom det som Jesus har gjort for oss og ikke gjennom overholdelse av den jødiske torah.

13. ”Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud.” (1.Joh.4,15.)

I den messianske jødedommen var bekjennelsen viktig. Det var følgende typer bekjennelse:

1. Jødene skulle bekjenne sine synder i forbindelse med Johannesdåpen. (Mark.1,5.)
2. Jødene måtte både bekjenne at Jesus er Herre og tro i sitt hjerte at Gud oppvakte ham fra de døde. Den som gjorde det, ble frelst. (Rom.10,9-10.) (Brevet til Romerne, kapitlene 9,10 og 11 er ikke skrevet til den kristne menigheten, men til jødene. Se mine tre artikler om dette på min internettside.)
3. De troende måtte bekjenne sine synder for å bli friske. (Jak.5,16.)
4. Jødene måtte bekjenne sine synder for å få syndenes forlatelse. (1.Joh.1,9.)
5. Den som bekjente Sønnen, hadde også Faderen. (1.Joh.2,23.)
6. Den som bekjente at Jesus er Guds Sønn, ble værende i Gud. (1.Joh.4,15.)

Av denne listen ser vi at bekjennelsen var viktig for de messianske jødene. Den gav forskjellige frelsesgoder som syndenes forlatelse, helbredelse, frelse og bevaring av de troende.

Slik er det ikke i den kristne menighets periode. Da er nok å tro at Jesus er Herre og frelser. ”for hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, men den som har gjerninger (de messianske troende), ham tilregnes ikke lønnen av (bare) nåde, men som skyldighet. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige. Ham regnes hans tro til rettferdighet.” (Rom.4,3-5.)

(I Brevet til Romerne, kapittel 4 og Brevet til Galaterne, kapittel 3 blir Abraham fremstilt som en hebreer (hedning), som ikke var forpliktet på den jødiske torah. Han presenterer den kristne menigheten i disse 2 kapitlene. Dette skjedde før han ble omskåret.

Det var først når han ble omskåret, at han ble den første jøde. Etter sin omskjærelse ble han forpliktet på den jødiske torah så langt som den var blitt gjort kjent på det tidspunktet. Dette er en viktig kommentar.)

14. ”I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss at vi har frimodighet på dommens dag, for likesom han er (full av kjærlighet) så er og vi i denne verden. Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærligheten driver frykten ut, for frykt har straffen i seg, men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærlighet. Vi elsker fordi han elsket oss først” (1.Joh.4,17-19.)

Selve grunnlaget for ”agape” er det forholdet at Gud ELSKET OSS FØRST. Dette gjelder både den messianske jødedommen, og det gjelder den paulinske kristendommen, men i den messianske jødedommen var det et krav om at kjærligheten både til Gud og medtroende måtte være fullkommen. Den som hadde fått tak i denne fullkomne kjærligheten, han var sikker på at Guds ville frelse ham inn i sitt Kongerike.

Den som ikke hadde denne vissheten, fikk ikke del i Kongeriket, for han hadde ikke Guds fullkomne kjærlighet i sitt hjerte. Han visste med seg selv at han ikke var frelst. ”å være frelst” er det samme som det ”å ha en god samvittighet ovenfor Gud”.

Vi som tilhører den kristne menigheten, behøver ikke å ha denne fullkomne kjærligheten, for å bli frelst. Vi er frelst i troen på Jesus, og vår gode samvittighet har vi fått på grunnlag av Jesu forsoning. Vi er frelst allerede før vi ble frelst. Er det et emne for takk og tilbedelse?

15. ”Hver den som TROR at Jesus er Kristus, han er født av Gud, og hver den som elsker Faderen, han elsker også den som er født av ham. På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og holder hans bud (flertall). For dette er kjærligheten til Gud at vi holder han bud, og hans bud er ikke tunge. For alt det som er født av Gud, seirer over verden, og dette er den seier som har seiret over verden, VÅR TRO” (1.Joh.5,1-4.)

I den messianske jødedommen var både tro og gjerninger viktige for utfallet av frelsen. Troen måtte bli bekreftet gjennom gjerningene. Det var IKKE NOK MED TRO. Den måtte også ha gjerninger.

I den paulinske kristendommen derimot er det nok med tro, for å bli frelst. Gjerningene har ingen ting med utfallet av vår frelse å gjøre. Vi er frelst på grunn av at vi tror på Jesus. Gjerningene følger som en naturlig konsekvens av troen. ”For vi er hans verk (vi er frelst på grunn av Jesu forsoning), skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem.” (Ef.2,10.)

Vi kan tape alle våre gjerninger, men til tross for det, så skal vi bli frelst- ”dog således som gjennom ild. (1.Kor.3,9-15.)

Dette at vi er frelst av Guds nåde ved tro, kan ikke nevnes for ofte, for de troende har altfor lett for å gli bort ifra det frelsegrunnlaget, som Paulus gav oss og blande inn den messianske jødedommen i kristendommen. Den aller meste av den forkynnelsen som vi har i våre kirker og i våre forsamlinger, er gal. Forkynnelsen blir en blanding mellom den frie nåden og de jødiske budene. Slik skal det ikke være. Vår forkynnelse må være både korrekt og konsekvent. Det er det som gir både vekkelse, frelse, frihet og helliggjørelse.

17. ”Han er den som kom med VANN og BLOD, Jesus Kristus, ikke bare med vannet, men med VANNET og BLODET, og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannhet. For det er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet (Jesus) og Den Hellige Ånd, og disse er tre er ett. Og det er tre som vitner på jorden: Ånden, vannet og blodet, og disse tre samstemmer som ett (har det samme vitnesbyrdet).” (1.Joh.5,6-8.)

Deler av vers 7 og 8 er dessverre falt ut i våre Bibler. Det som er falt ut, er viktig, for det har med vitnene å gjøre. Jo flere vitner der er i en sak, jo sterkere står en sak. Vi vet at ved to eller tre vitner står enhver sak fast. Her er det tre som vitner i himmelen og tre som vitner på jorden,

Det som disse 2 par av vitner bærer vitnesbyrd om er den DOBBELHETEN som der er i den messianske frelsen, og denne dobbeltheten blir uttrykt ved vannet og blodet. Det var ikke nok med Jesu blod, for å bli frelst, men dåpens vann måtte også være til stede. ”Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror (og blir døpt), skal bli fordømt.” (Mark.16,16.)

”Peter sa da til dem: Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den hellige ånd.” (Ap.gj.2,38.)

I den kristne menigheten er det nok med Jesu forsoning, for å bli frelst. I den messianske jødedommen var både Jesu forsoning og vanndåpen nødvendig for at frelsen kunne komme i stand.

I synet på vanndåpen er det STOR FORVIRRING innenfor kirken og de lutherske organisasjonene. De mener med full overbevisning og styrke at gjenfødelsen er lagt ned i dåpens vann. Dette er uttrykk for den STØRSTE VILLFARELSE, og denne villfarelsen går over den katolske kirken og tilbake til religionen i Babylon i oldtiden. Der lærte de at vannet hadde en gjenfødende virkning.

Vannet har aldri hatt noe med gjenfødelse av et menneske å gjøre, men det har med RENSELSE AV DEN YTRE SYND. Da Paulus oppdaget det i forbindelse med sitt første besøk i menigheten i Korint, så sluttet han med å døpe. Han så at vanndåpen var en del av det jødiske frelsesystemet, og ikke med det budskapet som han skulle formidle. Han skulle formidler Jesu forsoning og Jesu kors som DET ENESTE MIDLET TIL FRELSE. ”For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft.” (1.Kor.1,17.)

Det er et stor ansvar som prestene og forkynnerne i de lutherske menighetene har tatt på seg, når de forkynner at det er gjenfødelse i dåpens vann. Dette vil få sin dom ved Jesu domstol i himmelen. Denne dommen angår ikke frelsen, for den er sikret, men den gjelder nådelønnen. For enhver som forkynner at der er frelse i dåpens vann, vil der bli en stor reduksjon av nådelønnen.

De ikke-lutherske frikirkene som vi har, har forstått dette at det ikke er frelse i dåpens vann, og ære være dem for det, men når de lærer at ”vanndåpen er en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu forsoning”, så er dette også galt. Vanndåpen har aldri gitt oss en god samvittighet ovenfor Gud, men den har gitt de messianske jødene en RENSELSE AV DEN YTRE SYNDEN.

De bruker 1.Peter 3,21 som utgangspunkt for sitt syn, men når de gjør det, så er de inne på JØDISK GRUNN, og da er det av den største viktighet at vi er forsiktige. Peter skrev ikke til den kristne menigheten, men han skrev til jødene.

Det står følgende i 1.Peter 3,21: ”det som nå frelser oss i sitt motbilde. Dåpen som IKKE ER avleggelse av kjødets urenhet, men er en bønn til Gud om å få en god samvittighet (frelse) ved Jesu Kristi oppstandelse.”

Den DÅPEN som det er snakk om i 1.Pet,3,21, er IKKE VANNDÅPEN, men det GJENFØDELSENS DÅP. Vanndåpen gav jødene en renselse av den ytre synden, men her står det at denne dåpen IKKE VAR en avleggelse av kjødets urenhet, men den var en bønn til Gud om at de måtte få en god samvittighet ved Jesu Kristi oppstandelse.

Eller så er det også tvilsomt om vi kan oversette det greske ordet ”eperotema” med ordet ”pakt”. Det betyr heller ”bønn” eller ”begjæring”.

Vi har med dette gått gjennom en del av det som står i 1.Johannes Brev. Vi håper og ber om at det må være til kunnskap og lærdom for de troende, slik at så mange som mulig kan se at vi har TO EVANGELIER, som er beskrevet i N.T. Det er først når vi lærer oss å skille mellom disse to evangeliene, at Guds ord i N.T. kommer til sin rett.

Tingvoll den 06-08-09. Oskar Edin Indergaard. oskaredi@onlinne.no

www.denpaulinskegruppe.blogspot.com