søndag den 22. december 2013

HVA ER TROENS ELLER TORAHENS FULLKOMMENHET?




 Når vi leser i N.T., støter vi bort i disse uttrykkene, men hva betyr de? At troen har sin fullkommenhet i Jesus Kristus, forstå vi godt, men at Torahen også har sin egen fullkommenenhet, forstår vi ikke uten videre. Vi forstår at den jødiske Torah har sin fullkommenhet, i og med at den er et uttrykk for Guds vilje, men at Torahen fører til fullkommenhet, det forstår vi ikke. Vi vet at Torahen ikke er satt til å frelse menneskene, men den er satt til fordømmelse for alle mennesker, men til tross for det, så har den sin fullkommenhet i den forstand at den har satt opp KRAV for jødene, for at de skulle kunne få del i frelsen. Det var ikke nok at de kom til tro på Jesus, men de måtte også oppfylle den jødiske Torah.
  Hvor mye av den jødiske Torah jødene måtte oppfylle, for å få del i frelsen, vet vi ikke. Det må være en sak mellom Gud og den enkelte.

  Hvordan skal vi greie å løse dette problemet med at en del utsagn i N.T. synes å motsi hverandre. Det løses på to måter:

  1. a) Vi må dele opp Skriften i det som Guds har sagt og lovet til jødene, og i det som Gud har sagt og lovet til den kristne menigheten. Vi må skille mellom de jødiske skriftene i N.T. og de skriftene som er skrevet til den kristne menigheten. Så enkelt er alt dette, men i og med at de fleste teologer og forkynnere ikke er villig til det, så får vi denne sammenblandingen av Guds ord i N.T.
  2. b) Dessuten må vi også forstå at ordet ”fullkommenhet”, ikke betyr det samme i alle sammenhenger. Det er forskjell på Guds fullkommenhet og menneskets egen fullkommenhet. Det første er en perfekt fullkomment, men det andre er en etisk fullkommenhet.

  Hva som gjelder den kristne menighet, så har vi vår fullkommenhet i troen på Jesus. ”Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkommen i Kristus.” (Kol.1,28.)
  ”for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.” (2.Tim.3,17.)

  Hva som gjelder den messianske menighet, så hadde den også sin fullkommenhet i troen på Jesus, men til tross for det, så måtte den følge Jesu bud i Torahen. ”Derfor skal dere være fullkomne, likesom deres himmelske Fader er fullkommen.” (Mat.5,48.)
  ”Jesus sa til ham: Vil du være fullkommen, da gå bort og selg alt det som du eier, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg.”(Mat.19,21.)
  ”Abraham, vår far, ble ikke han rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen (som er en gave) virker sammen med hans gjerninger, og troen ble fullkommen ved gjerninger. Og Skriften ble oppfylt som sier: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.” (Jak.2,21-23.)
  ”Bli våken og styrke det annet, som var i ferd med å dø, for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.” (Joh.åp.3,2.)

  I den messianske jødedommen har vi to typer rettferdighet, og det er Guds rettferdighet, og det er Torahens eller troens rettferdighet. Begge disse typene av rettferdighet måtte være til stede, for at jødene skulle bli frelst og få del i Riket for Israel.

  I den kristne menighets tid er Torahen tatt bort som indirekte frelsesmiddel. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger (Torahens gjerninger”. (Ef,2,8-9.) I den paulinske teologien har gjerningene ingen innflytelse på rettferdiggjørelsen. Den som først er frelst, er satt inn i himmelen i Jesus Kristus, og ingen kan ta fra ham hans posisjon i Jesus Kristus i himmelen. (Ef.2,7.)
  ”og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt, og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort, og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort.” (Rom.8,30.)

  Vi lever ikke lenger i Torahens tid, men vi lever i den frie nådens tid. ”for synden skal ikke herske over dere. Dere er ikke under Torahen men under nåden (Paulus sin undervisning)” (Rom.6,14.)
”For Toraen virker vrede, men hvor det ikke er noen Torah, er det heller ingen fordømmelse.” (Rom.4,16.)

  I den kristne menighets tid er det UMULIG å falle ut av Guds rettferdiggjørelse, for den som er død sammen med Kristus, kan ikke dø en gang til. ”men Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Så meget mer skal vi skal vi da, etter at vi nå er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns blod da vi var fiender, så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt. ” (Rom.5,8-10.)
  ”Således skal dere også akte dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” (Rom.6,11.)

  Vi kan ikke falle ut av vår rettferdiggjørelse, for den er knyttet til alt det som Jesus har gjort for oss, men vi kan derimot falle ut av deler av helliggjørelsen i våre liv. Dette fører ikke til fortapelse for den enkelte, men de fører til tap av nådelønn foran Jesu domstol i himmelen. (1.Kor.3,10-15.)

  Mens medlemmene i den messianske menigheten kunne falle ut av Guds nåde ved at de ikke holdt Torahen, er dette en umulighet for medlemmene av den kristne menighet, for Jesus er død for oss alle, og den jødiske Torah er tatt bort i vandringen for den kristne.
  Paulus kom med ET HELT NYTT BUDSKAP til den kristne menighet. Det hadde ikke vært forkynt før. Mange tok imot det med glede, men det var også mange som mistrodde hans budskap og ville tilbake til Torahens tid. Han hadde en strid om sitt budskap gjennom hele sitt liv, og dersom det ikke hadde vært for det forholdet, at det står nedtegnet i Den Hellig Skrift, så hadde det gått tapt, for de aller fleste ha motarbeidet og motarbeider det paulinske budskapet og forkynner et blandingsbuskap av nåde og Torah.

Tingvoll den 14-11. 2013. Oskar Edin Indergaard.