ISRAEL
HAR JURIDISK OG FOLKERETTSLIG RETT TIL Å BYGGE OG BO I HELE
JERUSALEM, JUDEA, SAMARIA OG GAZA.
Det
blir stadig vekk hevdet at Israel ikke har lov til å bygge og bo i
disse områdene. Dette er ikke rett, for det er Israel som har den
juridiske og folkerettslige retten på disse områdene. Dette ble
slått fast på konferansen i San Remo. Den ble holdt den fra den
19-24-04 1920.
På
denne konferansen møttes seierherrene etter den første
verdenskrigen, for å bestemme hva som skulle skje med eiendomsretten
til det landområdet som ble kalt for ”Palestina”. Disse landene
var England, Frankrike og Italia, Japan. U.S.A. var med som
observatør da det ikke var medlem av Folkeforbundet.
Hensikten
med denne konferansen var at den skulle legge det juridiske og
folkerettslige grunnlaget for opprettelsen av en JØDISK STAT i HELE
DETTE OMRÅDET. Dette området omhandlet hele Jordan, Galilea,
Samaria, Judea, Jerusalem og Gaza. Dette landområdet ble kalt for
”Palestina”.
Selve
navnet ”Palestina” har aldri vært navnet på noe land. Det var
en administrativ benevnelse for det landområdet som England fikk
mandatet over etter 1.verdenskrigen. Det tilsvarte det området som
romerne kalte for ”Felestin”.
En
”palestiner” var dermed en som bodde i dette landområdet. Det
kunne være jøder, arabere eller andre folkeslag.
Det
var England som fikk oppdraget å legge alt til rette både for en
JØDISK INNVANDRING til dette landområdet og til DANNELSEN AV EN
JØDISK STAT PÅ HELE DETTE OMRÅDET. Det mandatet fikk England av
Folkeforbundet. Det ble kalt for ”Palestina-mandatet”.
Denne
avtalen som ble utarbeidet på konferansen i San Remo, består av 28
artikler. (Se San Remo Convention. på Internett.) Jeg skal referere
noen få av artiklene i denne avtalen.
I
innledningsteksten til denne avtalen står det: ”Anerkjennelse er
herved gitt til det jødiske folks historiske tilknytning til
Palestina.”
Det
betyr at England, Frankrike, Italia, Japan og U.S.A. erkjente at
jødene hadde en HISTORISK RETT og en HISTORISK TILKNYTNING til dette
landområdet.
Dette
blir for øvrig benektet av araberne av i dag. De hevder derimot at
de representerer urinnvånerne i Israel, og at jødene flyttet inn i
Israel på et senere tidspunkt. De hevder til og med at Jesus ikke
var jøde, men at han var ”palestiner”. Alt dette er galt, og det
er ikke vanskelig å motbevise, men araberne gjør alt for å svekke
den jødiske tilknytningen til dette området. De fordreier de
historiske fakta og tyr til usannheter, og det verste er at de selv
tror på det. Det har med den arabiske identiteten å gjøre at
dersom en løgn blir gjentatt ofte nok, så blir det etter hvert
oppfattet som en sannhet og realitet.
Vi
skal i det følgende gjenta innholdet i 6 av de 28 artiklene i San
Remo avtalen.
Artikkel
2 påla England ansvaret for å tilrettelegge de politiske,
administrative og økonomiske forhold, slik at det kunne bli
opprettet et JØDISK NASJONALHJEM I PALESTINA. De jødiske
selvstyremyndighetene skulle sikre at alle innbyggerne i Palestina
skulle være sikret sivile og religiøse rettigheter.
Artikkel
3 påla England at det skulle oppmuntre til lokalt, jødisk selvstyre
der dette var mulig.
Artikkel
4 gav Den Sionistiske Organisasjonen oppdraget med å sikre
samarbeidet med alle jøder som var villige til å hjelpe til med å
danne et nasjonalt hjem for jødene i Palestina.
Artikkel
5 gav England ansvaret for at ikke noe landområde i Palestina skulle
bli overdratt til noe annet lands regjerning.
Artikkel
6 påla England at det skulle gjøre det lett for jødene å
immigrere til Palestina og oppmuntre til en tett bebyggelse av jøder
i landet.
Artikkel
7 påla England at det skulle lage en lov som skulle gjøre det
enklere å oppnå statsborgerskap for jøder, som tok permanent
opphold i Palestina.
Balfour-deklarasjonen
fra 1917, som lovet jødene et hjemland i Palestina, ble innlemmet i
San Marion-avtalen. Den hører dermed med til gjeldende folkerett.
I
dette dokumentet er det i det hele tatt ikke snakk om at araberne
skulle få danne noen stat på dette området. De ble heller ikke
lovet dem noen politiske rettigheter. De ble lovet religiøse og
sosiale rettigheter.
Araberne
fikk derimot opprette 3 andre stater etter 1. verdenskrigen, og det
var Irak, Syria og Egypt.
Denne
avtalen ble ENSTEMMIG GODKJENT av alle de 51 medlemslandene av
Folkeforbundet den 24-07 i 1922. Denne avtalen er dermed GJELDENE
FOLKERETT hva som gjelder dette området.
I
1922 brøt England denne avtalen som landet var satt til å
administrere og gjennomføre, og som et enstemmig Folkeforbund hadde
godkjent, i og med at det tillot at staten Jordan ble opprettet på
den del av ”Palestina”, som lå øst for elva Jordan. Det landet
som jødene hadde blitt lovet, ble dermed redusert med 80 prosent.
I
forbindelse med opprettelsen av staten Israel i 1948, ble
”Rest-Palestina” delt mellom araberne og jødene. Jødene fikk
Galilea og den nye bydelen av Jerusalem. Araberne skulle få resten.
Dette landområdet ble okkupert av Jordan i den krigen som brøt ut i
1948 mellom araberne og jødene. Dette området ble tatt tilbake av
jødene i 1967.
”Rest-Palestina”
er dermed IKKE OKKUPERT OMRÅDE, MEN DET ER BEFRIDD OMRÅDE. At
jødene er blitt tvunget til å gi de araberne, som bor i Judea og
Samaria, et visst selvstyre, betyr ikke at araberne har rett til å
danne en egen stat på dette området. Det er jødene som har den
juridiske og folkerettslige retten til dette landområdet.
Det
blir hevdet fra mange hold at Israel og jødene ikke har lov til å
bygge og bo i Judea og Samaria (Vestbredden). Dette er ikke korrekt,
men i en verden som er full antisemittisme og jødehat, teller ikke
en gang internasjonale avtaler som er blitt inngått mellom
stormaktene. Stormaktene bryter selv de avtalene som de er blitt
pålagt å håndheve.
Tingvoll
den 21-06 2010. Oskar Edin Indergaard. oskaredi@online.no.
http://home.online.no.~oskaredi.