ONDSKAPENS
VESEN
Ondskapen
har bestandig vært iblant oss, men fredag den 22-7 fikk den vist oss
sitt tydelige ansikt med det som skjedde på Utøya og i
Regjerningskvartalet der mer enn 70 mennesker mistet sitt liv på en
bestialsk måte. De ble meid ned av en rovmorder som hadde sin egen
sataniske visjon og sin egen agenda. Vi er alle i sjokk og i dyp
sorg.
Dette
skjer mange steder i verden, men nå er det også kommet til lille,
fredelige Norge. Vi har mistet vår uskyld, og vi har fått vårt
11-september. Ingen ting blir som det har vært før. Det er lagt ned
i vårt samfunn en forsterket versjon av ondskapen, men dette kan
føre til det som er godt for enkeltindividet og for samfunnet dersom
vi fortsetter med å ta vare på hverandre, slik som vi har gjort i
disse dagene.
Hele
verden har hatt sitt blikk rettet mot Norge, og den har sett hvordan
vi på en enestående måte har tatt vare på hverandre og beskyttet
hverandre i vår fortvilelse og vår sårbarhet.
Det
er også mange som har gjort en formidabel innsats med å lindre
smerten overfor de som har blitt rammet av dette anslaget mot vår
frihet og vårt demokrati. Her har våre statsmenn, vårt kongehus,
kirken og mange andre stått i spissen for å lindre nøden, sorgen
og angsten og lede vår nasjon inn på en tryggere grunn.
Det
er ikke Gud som står bak dette. Han ønsker ikke vold og drap, men
han ønsker at alle skal ha det så godt som mulig, og at menneskene
skal omvende seg og leve i samfunn med ham.
Mange
spør seg også: Hvorfor grep ikke Gud inn og forhindret dette? Det
får vi ikke svar på. Vi lever i en tidsperiode der Gud ikke griper
direkte inn i de mange ulykker som skjer. Dette gjelder både i Norge
og i andre land.
Vi
kan ikke laste Gud for dette, men vi kan laste Guds motstander,
satan, for alt det som er ondt i verden. Han blir kalt for ”denne
verdens gud” og ”denne tidsalderens gud”. i N.T.
Det
er vi menneskene som har gitt ham denne voldsomme posisjonen, som han
har fått. I og med at vi har gjort opprør mot den virkelige Gud,
har vi invitert satan inn som en opprører mot alle Guds gode
ordninger. Det er ikke Guds feil at verden er blitt som den er, men
det er vår egen feil.
Vi
har fått se ondskapens heslighet og gru i de siste dagene, men til
tross for det så greier ikke mange mennesker å sette de rette
ordene på dette. De snakker om ondskapen som er upersonlig makt og
våger ikke å tenke seg at ondskapen er personifisert i en makt som
heter satan og ”ondskapens åndehær i himmelrommet.” (Ef.6,12.)
Mennesket er enda bundet. Det har ingen fri vilje.
Regjeringens
talsmenn og det offisielle Norge uttaler seg som om kristendommen
ikke er en viktig faktor i oppbyggingen og bevaringen av Norge. De
forsøker å gjemme bort kristendommen som uvesentlig. De regner bare
med de humanistiske ideene som solidaritet, demokrati og samhold. De
har glemt hva bonden sa til Sverdrup da han ble kjørt til Eidsvoll i
1814: ”Du må huske på at Gud er attåt”.
Vi
må også huske på at de humanistiske ideene har sitt utspring i
kristendommen. Det burde ikke være noen motsetning mellom
kristendommen og humanismen, men den er blitt avkristnet og står der
uten støtte fra sin viktigste medspiller. Norge må tilbake til
kristendommen.
Dette
gjelder også kirken. Den har vært altfor vag når den skal uttale
seg om disse tingene. Den forsøker å komme verden i møte med
tåkeprat og bortforklaringer. Den tror at den vinne verden gjennom å
predike humanismens budskap om kjærlighet, samhold og solidaritet.
Ideene er bra og gode når vi ser dem isolert, men de forteller oss
ikke den fulle sannheten om den åndelige verden som omgir oss.
Kirken
har et godt budskap, men den får det ikke fram på en ordentlig
måte. En kan ikke både være keiserens og Guds venn samtidig. En
kan ikke tjene to herrer.
Kirken
lærer at ”vi skal ta avstand fra djevelen og alle hans gjerninger
og alt hans vesen”, og det er rett, men den tar ikke med seg sin
lære ut i verden. Den har etterlatt seg sin lære i kirkerommet og
gir et annet budskap når den er utenom kirken. Dette vil ikke føre
til mer kristendom, men det vil føre til mer verdslig humanisme.
Bibelen sier at ”dersom trumpeten gir uklare signaler, hvem vil da
samle seg til striden.”
Det
som Norge og hele verden trenger nå, er en sann omvendelse til den
eneste sanne Gud og Han som Gud utsendte Jesus Kristus (Joh.17.)
Dersom vi ikke kjenner vår besøkelsestid, vil vi oppleve det som
verre er enn dette. Verden befinner seg på stupet til å gå under.
Kaoskreftene er i full sving, og de ønsker å ødelegge oss alle
sammen, men enda i dag er det mulighet til omvendelse, syndenes
forlatelse og frelse for det norske folket.
Jeg
for min del håper og tror at mange mennesker nå søker Gud i sin
fortvilelse og maktesløshet. Vi vet at der fortsatt er ”makt i de
foldede hender, for de vender seg til allmaktens Gud.”
Det
som nå har skjedd, kan bli begynnelsen til en stor vekkelse i Norge.
Enda er det nådetid for det norske folket.
Tingvoll
den 25-7. 2011. Oskar Edin Indergaard. 6630 Tingvoll.
oskaredi@online.no