Paulus brev til Romerne. Del 2.
Denne talen ble holdt i Pinsemenigheten i Elnesvågen den 12-10. 2010.
1) Dette brevet ble skrevet i året 58 fra Korint, hvor Paulus var i 1,5 år. Det er 16 kapitler i brevet.
2) Hensikten med dette brevet var følgende:
a) Det var ikke lenger rom for ham i øst. Han hadde etablert en rekke menigheter der.
b) Paulus ville bli kjent med menigheten i Roma før han besøkte den, og eventuelt få følge med noen fra menigheten når han drog videre til Spania.
c) Paulus ville dele noen nådegaver med denne menigheten før han kom. ”For jeg lenges etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig nådegave, for at dere kunne styrkes.” (Rom.1,11.) (Er det ikke det vi alle ønsker, når vi kommer sammen- at vi kan få noe fra Herren. Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Herrens munn.)
d) Paulus ønsket å dele viktige frelsesprinsipp med denne menigheten. Vi vet at læren var under utforming de første årene etter Paulus omvendelse i året 37. ”For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis… (1.Kor.13,9-13.)
e) Brevet til Romerne er kirkens store ”Magna Carta”- det store FRIHETSBREVET.
Det store spørsmålet er:
a) Har kirken forstått innholdet i dette brevet?
b) Har kirken tatt vare på de prinsippene som blir etablert i dette brevet? Mitt svar er: NEI, for hadde den det, så hadde vi hatt et modent, glad, frigjort og lovprisende Guds-folk.
Dette må predikantene (de som taler Guds ord og underviser i det) ta hovedskylden for. Den kristne kirken har gjennomstunget seg selv med MANGE LIDELSER på grunn av dette.
3) Jeg har i den forbindelse skrevet en Bibel-kommentar om Brevet til romerne: PAULUS BREV TIL ROMERNE. Det er vers til vers-kommentar på 292 sider. I denne boka Jeg sammenligner hele tiden den paulinske læren med døperen Johannes, Jesu og apostlenes lære, for å se både på likheter og ulikheter på disse to forkynnelsene. Den første forkynnelsen angår Riket for Israel mens den andre forkynnelsen angår den kristne menigheten.
4) Den første forkynnelsen er underlagt den jødiske Torah, mens Paulus forkynnelse er satt fri fra den jødiske Torah. ”For synden skal ikke herske over dere: Dere er jo ikke under Loven (den jødiske undervisningen), men under nåden (Paulus sin undervisning.)” (Rom.6,14.)
5) Det var en i menigheten som spurte meg på et tidligere tidspunkt: Hvorfor skriver du denne kommentaren? Svaret er:
a) For min egen del. Vi skal ikke bare lese overfladisk Guds ord, men vi skal virkelig studere det.
b) For å undervise kristenfolket om den rette forståelsen av Guds ord. (Se samtalen mellom evangelisten Filip og den etiopiske hoffmannen.)
c) For å frigjøre kristenfolket til den STORE FRIHETEN som vi har i Paulus sin forkynnelse. Dette gjelder særlig den frie nåden, det forholdet at rettferdiggjørelsen ikke kan falle bort, selv om man lever et dårlig kristenliv og om frelsens SIKKERHET og VISSHET for den som er rettferdiggjort. Dersom vi får se dette, blir vi glade, fornøyde, utadvente, lovsyngende og takknemmelige kristne.
6) Romerbrevet er bygd opp på følgende måte.
a) Kapitlene 1-3,20 blir å betrakte som en innledning til de paulinske frelsesannhetene. Først får vi en presentasjon av selve evangeliet. 1,1-17. ”For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker, for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige ved tro skal han leve.” (1,16-17.)
Evangeliets innhold eller basis er to-delt. Det bygger på:
a) Guds løfte til jødene om en frelser som skulle dø, bli begravet og oppstå for jødenes og all verdens synd. (1,1-3.)
Alt dette var forutsagt i Tanach. Es. 53. Dette var det første (viktigste) som Paulus forkynte i menighetene. ”For jeg overgav dere blant de første ting som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han stod opp på den tredje dag etter Skriftene.” (1.Kor.15,3-5.)
Dette er grunnen til at evangeliet om forsoningen er FOR JØDENE FØRST, for det er basert på et løfte til jødene.
b) Men evangeliet består også av de paulinske hemmelighetene, som ble åpenbart etter hvert gjennom hele Paulus sin produksjon. Åpenbaringene var ikke fullført før vi kom til fangeskapsbrevene. ”hvis tjener jeg er blitt etter den Guds husholdning som er meg gitt, det vil si å fullføre Guds ord.” (Kol.1,25.)
Dette er NYE SANNHETER som ikke hadde vært etablert før. Slike sannheter er:
a) Jøder og hedninger er likestilte i det kristne legemet.
b) Jesus er en enhet med sitt legeme.
c) Når legemet er fylt av de personer som tilhører legemet, skjer bortrykkelsen.
d) Vi er allerede her og nå satt inn i himmelen sammen med Jesus.
e) Den som er rettferdiggjort, kan ikke falle ut av Guds frelsende og bevarende nåde. Han kan derimot falle ut av de andre typene nåde som vi har.
7.) Kap. 1,18-3,20 er en sammenligning mellom jødene og hedningene i de forrige tidsperiodene og deres stilling til Gud. Det stod ikke noe bedre til med jødene enn med hendingene. Till tross for at jødene hadde Torahen, brøt de den hele tiden. Hedningene hadde ikke Guds Torah, men de hadde ”lovens gjerning” som var skrevet med usynlig blekk på deres hjerter. (2,15.)
Begge disse kategoriene av mennesker hadde mulighet for å bli frelst. De hadde kommet til tro på Gud og gjort gode og riktige gjerninger. (2,4-14.) (Dette er ikke uttrykk for den frie nåden, men det er uttrykk for lovens rettferdighet.)
8.) Fra 3,21 beskrives den frie nådens prinsipper. (v.21-28.)
”HVOR ER SÅ VÅR ROS? Den er UTELUKKET. Ved hvilken lov? GJERNINGENES? Nei, ved TROENS LOV.” (3,27.)
Vers 27 betyr at DET VAR KOMMET EN NY TID. DET NYE VAR PAULUS SIN LÆRE OM DEN FRIE NÅDEN. ”Gjerningenes lov” (Mose Torah og Jesu utvidelse av den) var satt til side, og ”troens lov” (Paulus undervisning) var kommet i stedet.
Lovens undervisning sier: ”Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.” (Mat.5,7.)
Jakob sier: ”For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet, men barmhjertighet roser seg mot dommen. ” (Jak.2,13.)
Dette betyr at under lovens tidsperiode kunne menneskets gode gjerninger være med å frifinne dem på dommens dag. Slik er det ikke i den kristne menighets tidsperiode. Nå er det troen og Guds nåde som frifinner oss. Vi kan bare ROSE OSS av dette og ikke mer av gjerninger.
9.) Kapittel 4 beskriver Abrahams rettferdighet, som er det samme som den rettferdigheten som vi har- ved tro.
Til og med David hadde opplevd den frie nåden. ”Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger.” (4,6.)
David hadde gjort en gjerning som det ikke var tilgivelse for. Han hadde drevet hor med en annen mans hustru, men til tross for det så fikk han nåde av Gud. Dette viser oss at Guds nåde er større enn Guds bud i vandringen som troende.
Alle som tror er Abrahams barn.(4,11-12.)
10.) Kapittel 5 fortsetter med å beskrive rettferdiggjørelsen, men den fører også inn en forsikring om at den som er rettferdiggjort, den er sikret frelsen. (v.9-11.)
Store deler av kristnefolket er imot denne forkynnelsen. Det er ikke det at det ikke er bra nok, men de kan ikke tenke seg at det er slik, at den som først er rettferdiggjort, den er også helliggjort fullt ut i Jesus Kristus, og den er herliggjort. (1.Kor.1,30.)
Det er nok det som Jesus gjorde. Ja, det er MER ENN NOK.
Hva er grunnene til det- at store deler av kristenfolket ikke ser det:
a) Det er forkynnelsen. I den lutherske forkynnelsen blander man rettferdiggjørelsen inn i helliggjørelsen og omvendt. Man mener at vi kan falle ut av rettferdiggjørelsen dersom vi fører et dårlig kristenliv. (Jeg vet ikke hvordan det er i pinsebevegelsen? Det får dere svare for.)
Trygve Bjerkreim skrev i sangen sin: Det er nok det som Jesus gjorde.
Mange av våre gamle sanger går på FRELSENS USIKKERHET.
Dette er også tilfellet i mange av våre bedehus utover Norges land. Det blir forkynt en ELENDIGHETSTEOLOGI som gjør:
a) At man ikke har lyst til å gå der.
b) At man er mer deprimert når man går ut av bedehuset enn det man var når man kom.
Sannheten er den at vi på ingen måte er fattigfolk, vi som tror på Jesus. Vi kjører fram gjennom livet på EN AUTOSTRADA AV HERLIGE LØFTER som vi har fått åpenbart i de paulinske Skriftene.
11.) I kap.6 er det spesielt to viktige forhold som blir nevnt, og det er:
a) Vår identifikasjon eller likhet med Kristus. (v.1-11.)
b) Vi er ikke lenger under loven, men under nåden. (v.6, 1-2 og 14.)
Vi er død eller frigjort fra følgende forhold: (Se side.126 i min nye bok: PAULUS BREV TIL ROMERNE.
Hva mer kan vi ønske oss? Dersom vi ser på innholdet i Efeserbrevet, så er det enda mange åndelige goder som er beskrevet der.
(I kap.3,21-6 er ordene ”rettferdiggjort” og ”rettferdiggjørelse” nevnt i det hele 20 ganger så disse kapitlene kan vi kalle for ”RETTFERDIGGJØRELSENS KAPITLER framfor noe annet i Skriften.
Når vi deler opp ordet rettferdiggjørelse”, så blir det ”GJORT RETT FERDIG” FOR Gud og for frelsen. Det er i sannhet et herlig ord.)
12.) Kap. 7 er et trist kapittel. Der får vi beskrivelsen av Paulus sin kamp, for å bli frelst ved hjelp av den jødiske Torah. Torahen hadde vekt synden i hans liv, for det er en av Torahens funksjoner.
Torahen er på jobben. Den ligger ikke på latsiden. Torahen er fra Gud. Den er fullkommen, men den kan ikke frelse verken Paulus eller noe menneske som forsøker å oppnå rettferdiggjørelsen ved hjelp av Torahen. Vedkommende oppdager at man gjør, det som man ikke ønsker å gjøre. (v.19.)
Paulus beskrev seg selv som et ELENDIG MENNESKE (v.24.), som tjente Guds lov med sitt sinn (indre menneske), men syndens lov med sitt kjød. (v.25.)
At mange troende anser dette som det normale kristenliv, det vet vi, men det er ikke rett. Det er to grunner til det:
a) Forkynnelsen er gal.
b) Forståelsen av det paulinske budskapet er galt.
13.) Kap.8 er en SAMMENHENGENDE JUBEL over at det ikke er noen fordømmelse for den som er i Jesus Kristus, for han har oppfylt Torahen (Guds krav) for oss. (v.1-5.)
Vers.29-30 forteller oss om frelsesnes sikkerhet nok en gang.
Versene 35-39 forteller oss om frelsens sikkerhet.
14.) Kapitlene 9-11 handler om jødene. Det er en beskrivelse av Judas og Benjamins forhold til frelsen både i fortid, i Paulus samtid og i framtida. Hedningene er i det hele tatt ikke nevnt her.
I disse 3 kapitlene gir jeg en HELT NY FORTOLKNING. Se min nye bok om disse forholdene.
15.) Kap.12-15 handler om helliggjørelsen. (Kap.12,1-2.)
16.) Kap. 16 er et avslutningskapittel. I versene 25-27 har Paulus satt sitt DOBLE STEMPEL på brevet. Det er både hilsen om nåden og det forholdet at Paulus har fått denne forkynnelsen fra den oppstandne Jesus Kristus.
17.) Paulus fikk sitt budskap gjennom direkte åpenbaring fra Gud. (Gal.1 og Ef.3.) Det var en husholdning som hadde blitt pålagt ham (1.Kor.9,17.)
Det er lagt ned en dobbelt forbannelse for den som går imot det paulinske budskapet. (Gal.1,8-9.)
18.) Paulus hegnet om og kjempet for sitt budskap, men han så også at menigheten kom til å ødelagt etter hans død. ”Jeg vet at det etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det framstå menn som fører forvendt tale, for å lokke disiplene etter seg.” (Ap.gj.20.29-30.)
19.) Vi finner ikke det rene paulinske budskapet igjen verken i kirkefedrenes skrifter eller i kirken. Det hadde gått tapt i forkynnelsen, men ikke i Bibelen. Nå holder vi imidlertid på å gjenoppdage det, og det må vi takke Gud for.
Det er også på høy tid at dette skjer, for snart er kirkens tid forbi, og Riket for Israel blir innført på nytt. Det var kommet i sin spede begynnelse på Jesu tid, men det ble avbrutt ved det forholdet av jødene som folk og nasjon ikke ville ta imot kongen i dette riket.
Kirkens tid er en viktig parantes i Guds planer med Israel og jødene.
Tingvoll den 11-12. 2010.
Oskar Edin Indergaard.
http://home.online.no/~oskaredi/index.htm
Back