KORANEN
BEKREFTER AT ISRAEL ER JØDENES LAND
For
det første er Israel Guds land. Hele jorden og hele universet hører
Herren til, for det er han som har skapt alt dette, og han har
eiendomsretten til alt dette. Han har gitt hedningenasjonene den
største del av jorden slik at de skulle forvalte den på en god
måte. Han har avsatt et lite område i Midt-Østen til seg selv, for
han vil realisere sine mange planer med Israel og verden i og gjennom
dette landet og dette folket.
”Den
dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette
land, fra Egyptens elv (Nilen) like til den store elv, elven Frat
(Eufrat.)” (1.Mos.15,18.)
”Da
den Høyeste gav folkene arv, da han skilte menneskenes barn satte
han folkenes landmerker etter tallet (12) på Israels barn. For
Herrens del er hans folk. Jakob (Israel) er hans arvelodd.”
(5.Mos.32,8-9.)
Det
skulle dermed ikke være mye i tvil om hva Guds ord sier om dette, og
det er det vi skal formidle til verden. Vi er satt til både å
forsvare Guds ord og føre det videre slik at både jøder og
hedninger skal kjenne til det og forholde seg til det på en rett
måte. Vi vet at det er mange i dag som benekter at hele ”Palestina”
er Guds og jødenes land, og de arbeider for at Guds land skal deles
mellom de såkalte ”palestin-arabere” og jødene. Dette gjelder
mange stater i verden, mange kirkesamfunn, mange enkelt-mennesker,
E.U. og til og med F.N. De tror og håper at det kan bli fred i
Midt-Østen dersom de deler Guds land, men det blir ikke fred i
verden før Fredsfyrsten (Jesus Messias) kommer tilbake og folkene
blir ham lydige. ”ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke
herskerstav fra hans føtter, inntil Fredsfyrsten kommer og folkene
blir ham lydige.” (1.Mos.49,10.)
Til
og med Koranen, som er islams hellige bok, bekrefter at Allah har
gitt jødene Israels land. Vi skal sitere tre surer (kapitler) fra
Koranen som viser at dette sant. Jeg sitere fra tidsskriftet: Israel
Today. Nr. 2: ” Moses sa til folket (israelittene): Husk de gode
gjerningene Allah har gjort for dere. Han som har utpekt og gitt dere
profeter og herskere, noe han ikke har gitt til noen annen nasjon i
verden. Og nå, mitt folk, DRA INN I DET HELLIGE LAND SOM ALLAH HAR
UTPEKT FOR DERE. Vend ikke tilbake for da vil dere komme under dom og
bli ødelagt.” (Sure 5,20-21.)
”Så
lar vi Israels folk, som var foraktet, ARVE DEN ØSTLIGE OG VESTLIGE
DELEN AV LANDET, som han (Allah) har velsignet. Og Herrens
rettferdige ord ble oppfylt for Israels barn, fordi de holdt ut.”
(Sure 7,137.)
”Så
sa vi til Israels barn: BO I LANDET, og når løftene om det som skal
komme, blir oppfylt, skal vi framstille deg (Israel) som en krone,
som er samlet fra forskjellige nasjoner.” (Sure 17,104.)
Til
tross for at Koranen bekrefter at Israel er jødenes land, så hevder
”palestin-araberne” og islamistene at landet tilhører dem. De
hevder at de er de opprinnelige borgerne i Israel, og ikke jødene.
De hevder at jødene ikke har hatt en sammenhengende bosetning i
Israel fra Davids tid. De hevder at Jesus var ”palestin-araber”,
og at de 12 apostlene var ”palestinere”.
Alle
disse påstandene er galne. Det er ikke ”palestin-araberne” som
er de opprinnelige borgerne i landet, men det er jødene.
Det
var først etter krigen i 1967 at araberne begynte å bruke
benevnelsen ”palestinere” om seg selv.
I
følge både Balfour-erklæringen av 1917 og San Remo-konferansen i
1920 ble det slått fast, at Israel skulle FÅ DANNE EN STAT I HELE
”PALESTINA”. Det gjaldt LANDET BÅDE VEST OG ØST FOR ELVEN
JORDAN. England fikk det administrative ansvaret for dette området
etter 1.verdenskrigen, da det ottomanske verdensriket ble oppløst.
Britene kalte dette området for ”Palestina”. Dette var ikke
navnet på noen stat, men det var en administrativ enhet (et
landområde) som fikk dette navnet. Det var Israel som skulle styre
denne staten, men jødene skulle ikke legge noen hindringer for de
folkeslagene som bodde i dette området. De skulle få et visst indre
selvstyre. (Se min artikkel: San Remo-konferansen. På min
internettside: http://home.online.no/~oskaredi.
Denne
avtalen ble enstemmig godkjent av Folkeforbundet. Den 24.juli 1922
vedtok hele Folkeforbundet (51 medlemmer) følgende erklæring:
”Herved er det blitt anerkjennelse til den historiske forbindelse
mellom det jødiske folket og Palestina og til grunnene for
gjenkonstituering av deres nasjonal hjem i dette landet.”
I
strid med både Balfour-erklæringen og San Remo-konferansen ble i
1922 tre fjerdedeler av dette området skilt ut til opprettelsen av
en ny stat, Jordan. I 1947 ble videre den fjerdedelen som stod igjen,
delt mellom de såkalte ”palestin-araberne” og jødene. Jødene
gikk med på dette, men det gjorde ikke den arabiske liga. Den stemte
imot denne delinga. Dette betydde at denne avtalen ikke kunne bli
lagt fram for Sikkerhetsrådet til å bli internasjonal lov. Den 14.
mai i 1948 erklærte Israel seg får være en egen stat på det
området som det hadde fått tildelt av F.N. Den 15. mai i 1948 fikk
vi den første krigen mellom jødene og Egypt, Irak, Jordan, Libanon
og Syria, og siden den tid har det vært både kriger og stridigheter
mellom de to partene hele tiden fram til nå.
I
1993 kom den fatale Oslo-avtalen mellom jødene og
”palestin-araberne”. Den lovte ”palestin-araberne”
opprettelsen av en stat innen 5 år.
Den
delte opp områdene i Judea og Samaria i A-områder, B-områder og
C-områder. I A-områdene ble byer som Shechem, Ramallah, Betlehem,
Jeriko og Hebron overlatt til PLO. Det er PLO som har ansvaret for
både den politiske styringa og forsvaret av disse byene.
I
B-områdene har PLO selvstyre, men det er det israelske forsvaret som
har ansvaret for den militære sikkerheten.
I
C-områdene er det Israel som både har den politiske styringa og
ansvaret for forsvaret.
A-områdene
utgjør 17 prosent av Judea og Samaria. B-områdene utgjør 24
prosent og C-områdene utgjør 59 prosent. Det er her de fleste
jødiske bosetningene er blitt etablert. Det er ca.500000 jøder som
er bosatt i Judea og Samaria.
Mange
tror og hevder at jødene ikke har anledning til å slå seg ned på
”palestinsk” land og opprette nye bosetninger der. De henviser
til Genev-konvensionen, paragraf 49, som sier at EN STAT SOM
OKKUPERER EN ANNEN STAT eller ET ANNET LANDS TERRITORIUM ”må ikke
deportere eller overføre sin egen befolkning inn til de territorier,
som det okkuperer.”
Denne
paragrafen kan ikke brukes til å forhindre at jødene oppretter nye
bosetninger i Judea og Samaria av to grunner. For det første har
Oslo-avtalen mellom PLO og Israel gitt Israel myndighet over B- og
C-områdene. Israel kan dermed oppføre sine bosetninger der. For det
andre er ikke ”Palestina” noen stat og har heller ikke noe
territorium, som ikke kan bebygges av jødene.
Jeg
siterer hva professor i internasjonal rett, Alan Baker, sier om de
jødiske bosetningene: ”Israel har EN GRUNNFESTET, LOVLIG RETT TIL
OMRÅDET, som juridisk omfatter Balfour-deklarsjonen, San
Remo-konferansen, Folkeforbundets mandat og FNs Charter. Hertil
kommer at Oslo-avtalen ikke inneholder noe forbud mot å oppføre
bygninger i de deler av territoriet, som der er enighet om, er under
Israels kontroll.”
Det
blir hevdet at det blant annet er de jødiske bosetningene i Judea og
Samaria som er til hinder for freden mellom jødene og
”palestin-araberne, men det er det ikke. Sannheten er den at
”palestin-araberne” ikke kan tillate at en jødisk stat kan bestå
på et område som engang har hørt inn under islam. Dersom de ikke
får eliminert den jødiske staten, så betyr det at jødenes Gud er
sterkere enn Allah, og det er han også.
Flertallet
av den jødiske befolkningen i selve staten Israel og mange ledende
politikere som president Peres og statsminister Netanyahu er positiv
til at ”palestin-araberne” får opprette en egen stat i Gaza og i
Judea og Samaria. De ønsker at det skal komme i stand en avtale som
er basert på forhandlinger. Palestin-araberne er ikke så
interessert i det, men de er mer interessert i at F.N. skal opprette
en stat for dem. Denne veien er ikke farbar, for U.S.A. har sagt at
som medlem av Sikkerhetsrådet vil de nedlegge vedto mot en ensidig
etablering av en ”palestinsk-arabisk” stat i dette området.
Israel
har ifølge både Bibelen, Koranen og forskjellige internasjonale
avtaler rett på å opprette en jødisk stat- ikke bare i Galilea,
men også i Judea og Samaria, men når stormaktene ikke holder seg
til de avtalene, som er inngått på et tidligere tidspunkt og
utarbeider nye avtaler, som er i strid både med
Balfour-deklarasjonen og San Remo-konferansen, så oppstår det fort
uoverensstemmelser om hva som er internasjonal lov og rett.
Hvorvidt
det kommer til å bli inngått en avtale om en ”palstinsk- arabisk”
stat i dette området, vil tiden vise. Dersom det skjer, skal det nok
vise seg at det likevel ikke blir fred mellom disse to grupperingene,
for ”palestin-araberne” vil bare bruke en eventuell opprettelse
av en ny stat til stadig nye angrep mot Israel slik som de også
gjorde da Israel frigav Gaza og gav det til dem.
Tingvoll
den 21-7. 2013 Oskar Edin Indergaard