søndag den 21. juli 2013

Koranen bekræfter at Israel er jødernes land: O.E. Inderg

KORANEN BEKREFTER AT ISRAEL ER JØDENES LAND

For det første er Israel Guds land. Hele jorden og hele universet hører Herren til, for det er han som har skapt alt dette, og han har eiendomsretten til alt dette. Han har gitt hedningenasjonene den største del av jorden slik at de skulle forvalte den på en god måte. Han har avsatt et lite område i Midt-Østen til seg selv, for han vil realisere sine mange planer med Israel og verden i og gjennom dette landet og dette folket.
Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land, fra Egyptens elv (Nilen) like til den store elv, elven Frat (Eufrat.)” (1.Mos.15,18.)
Da den Høyeste gav folkene arv, da han skilte menneskenes barn satte han folkenes landmerker etter tallet (12) på Israels barn. For Herrens del er hans folk. Jakob (Israel) er hans arvelodd.” (5.Mos.32,8-9.)

Det skulle dermed ikke være mye i tvil om hva Guds ord sier om dette, og det er det vi skal formidle til verden. Vi er satt til både å forsvare Guds ord og føre det videre slik at både jøder og hedninger skal kjenne til det og forholde seg til det på en rett måte. Vi vet at det er mange i dag som benekter at hele ”Palestina” er Guds og jødenes land, og de arbeider for at Guds land skal deles mellom de såkalte ”palestin-arabere” og jødene. Dette gjelder mange stater i verden, mange kirkesamfunn, mange enkelt-mennesker, E.U. og til og med F.N. De tror og håper at det kan bli fred i Midt-Østen dersom de deler Guds land, men det blir ikke fred i verden før Fredsfyrsten (Jesus Messias) kommer tilbake og folkene blir ham lydige. ”ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil Fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.” (1.Mos.49,10.)

Til og med Koranen, som er islams hellige bok, bekrefter at Allah har gitt jødene Israels land. Vi skal sitere tre surer (kapitler) fra Koranen som viser at dette sant. Jeg sitere fra tidsskriftet: Israel Today. Nr. 2: ” Moses sa til folket (israelittene): Husk de gode gjerningene Allah har gjort for dere. Han som har utpekt og gitt dere profeter og herskere, noe han ikke har gitt til noen annen nasjon i verden. Og nå, mitt folk, DRA INN I DET HELLIGE LAND SOM ALLAH HAR UTPEKT FOR DERE. Vend ikke tilbake for da vil dere komme under dom og bli ødelagt.” (Sure 5,20-21.)
Så lar vi Israels folk, som var foraktet, ARVE DEN ØSTLIGE OG VESTLIGE DELEN AV LANDET, som han (Allah) har velsignet. Og Herrens rettferdige ord ble oppfylt for Israels barn, fordi de holdt ut.” (Sure 7,137.)
Så sa vi til Israels barn: BO I LANDET, og når løftene om det som skal komme, blir oppfylt, skal vi framstille deg (Israel) som en krone, som er samlet fra forskjellige nasjoner.” (Sure 17,104.)

Til tross for at Koranen bekrefter at Israel er jødenes land, så hevder ”palestin-araberne” og islamistene at landet tilhører dem. De hevder at de er de opprinnelige borgerne i Israel, og ikke jødene. De hevder at jødene ikke har hatt en sammenhengende bosetning i Israel fra Davids tid. De hevder at Jesus var ”palestin-araber”, og at de 12 apostlene var ”palestinere”.
Alle disse påstandene er galne. Det er ikke ”palestin-araberne” som er de opprinnelige borgerne i landet, men det er jødene.
Det var først etter krigen i 1967 at araberne begynte å bruke benevnelsen ”palestinere” om seg selv.

I følge både Balfour-erklæringen av 1917 og San Remo-konferansen i 1920 ble det slått fast, at Israel skulle FÅ DANNE EN STAT I HELE ”PALESTINA”. Det gjaldt LANDET BÅDE VEST OG ØST FOR ELVEN JORDAN. England fikk det administrative ansvaret for dette området etter 1.verdenskrigen, da det ottomanske verdensriket ble oppløst. Britene kalte dette området for ”Palestina”. Dette var ikke navnet på noen stat, men det var en administrativ enhet (et landområde) som fikk dette navnet. Det var Israel som skulle styre denne staten, men jødene skulle ikke legge noen hindringer for de folkeslagene som bodde i dette området. De skulle få et visst indre selvstyre. (Se min artikkel: San Remo-konferansen. På min internettside: http://home.online.no/~oskaredi.
Denne avtalen ble enstemmig godkjent av Folkeforbundet. Den 24.juli 1922 vedtok hele Folkeforbundet (51 medlemmer) følgende erklæring: ”Herved er det blitt anerkjennelse til den historiske forbindelse mellom det jødiske folket og Palestina og til grunnene for gjenkonstituering av deres nasjonal hjem i dette landet.”

I strid med både Balfour-erklæringen og San Remo-konferansen ble i 1922 tre fjerdedeler av dette området skilt ut til opprettelsen av en ny stat, Jordan. I 1947 ble videre den fjerdedelen som stod igjen, delt mellom de såkalte ”palestin-araberne” og jødene. Jødene gikk med på dette, men det gjorde ikke den arabiske liga. Den stemte imot denne delinga. Dette betydde at denne avtalen ikke kunne bli lagt fram for Sikkerhetsrådet til å bli internasjonal lov. Den 14. mai i 1948 erklærte Israel seg får være en egen stat på det området som det hadde fått tildelt av F.N. Den 15. mai i 1948 fikk vi den første krigen mellom jødene og Egypt, Irak, Jordan, Libanon og Syria, og siden den tid har det vært både kriger og stridigheter mellom de to partene hele tiden fram til nå.

I 1993 kom den fatale Oslo-avtalen mellom jødene og ”palestin-araberne”. Den lovte ”palestin-araberne” opprettelsen av en stat innen 5 år.
Den delte opp områdene i Judea og Samaria i A-områder, B-områder og C-områder. I A-områdene ble byer som Shechem, Ramallah, Betlehem, Jeriko og Hebron overlatt til PLO. Det er PLO som har ansvaret for både den politiske styringa og forsvaret av disse byene.
I B-områdene har PLO selvstyre, men det er det israelske forsvaret som har ansvaret for den militære sikkerheten.
I C-områdene er det Israel som både har den politiske styringa og ansvaret for forsvaret.
A-områdene utgjør 17 prosent av Judea og Samaria. B-områdene utgjør 24 prosent og C-områdene utgjør 59 prosent. Det er her de fleste jødiske bosetningene er blitt etablert. Det er ca.500000 jøder som er bosatt i Judea og Samaria.

Mange tror og hevder at jødene ikke har anledning til å slå seg ned på ”palestinsk” land og opprette nye bosetninger der. De henviser til Genev-konvensionen, paragraf 49, som sier at EN STAT SOM OKKUPERER EN ANNEN STAT eller ET ANNET LANDS TERRITORIUM ”må ikke deportere eller overføre sin egen befolkning inn til de territorier, som det okkuperer.”
Denne paragrafen kan ikke brukes til å forhindre at jødene oppretter nye bosetninger i Judea og Samaria av to grunner. For det første har Oslo-avtalen mellom PLO og Israel gitt Israel myndighet over B- og C-områdene. Israel kan dermed oppføre sine bosetninger der. For det andre er ikke ”Palestina” noen stat og har heller ikke noe territorium, som ikke kan bebygges av jødene.
Jeg siterer hva professor i internasjonal rett, Alan Baker, sier om de jødiske bosetningene: ”Israel har EN GRUNNFESTET, LOVLIG RETT TIL OMRÅDET, som juridisk omfatter Balfour-deklarsjonen, San Remo-konferansen, Folkeforbundets mandat og FNs Charter. Hertil kommer at Oslo-avtalen ikke inneholder noe forbud mot å oppføre bygninger i de deler av territoriet, som der er enighet om, er under Israels kontroll.”

Det blir hevdet at det blant annet er de jødiske bosetningene i Judea og Samaria som er til hinder for freden mellom jødene og ”palestin-araberne, men det er det ikke. Sannheten er den at ”palestin-araberne” ikke kan tillate at en jødisk stat kan bestå på et område som engang har hørt inn under islam. Dersom de ikke får eliminert den jødiske staten, så betyr det at jødenes Gud er sterkere enn Allah, og det er han også.
Flertallet av den jødiske befolkningen i selve staten Israel og mange ledende politikere som president Peres og statsminister Netanyahu er positiv til at ”palestin-araberne” får opprette en egen stat i Gaza og i Judea og Samaria. De ønsker at det skal komme i stand en avtale som er basert på forhandlinger. Palestin-araberne er ikke så interessert i det, men de er mer interessert i at F.N. skal opprette en stat for dem. Denne veien er ikke farbar, for U.S.A. har sagt at som medlem av Sikkerhetsrådet vil de nedlegge vedto mot en ensidig etablering av en ”palestinsk-arabisk” stat i dette området.

Israel har ifølge både Bibelen, Koranen og forskjellige internasjonale avtaler rett på å opprette en jødisk stat- ikke bare i Galilea, men også i Judea og Samaria, men når stormaktene ikke holder seg til de avtalene, som er inngått på et tidligere tidspunkt og utarbeider nye avtaler, som er i strid både med Balfour-deklarasjonen og San Remo-konferansen, så oppstår det fort uoverensstemmelser om hva som er internasjonal lov og rett.
Hvorvidt det kommer til å bli inngått en avtale om en ”palstinsk- arabisk” stat i dette området, vil tiden vise. Dersom det skjer, skal det nok vise seg at det likevel ikke blir fred mellom disse to grupperingene, for ”palestin-araberne” vil bare bruke en eventuell opprettelse av en ny stat til stadig nye angrep mot Israel slik som de også gjorde da Israel frigav Gaza og gav det til dem.
Tingvoll den 21-7. 2013 Oskar Edin Indergaard