Som
mine lesere vet godt, så regner jeg med to rettferdighetsbegrep i
N.T. Det er det messianske rettferdighetsbegrepet, og det er det
paulinske. Det første angår Riket for Israel, og det andre angår
Paulus sine skrifter med unntak av Paulus brev til Hebreerne.
Både
Statskirken, lutheranerne, trosforkynnerne, pinsevennene, baptistene
og metodistene og andre menighetstyper SER IKKE DETTE, og de setter
likhetstegn mellom den messianske forkynnelsen og den kristne
menighets forkynnelse.
Hva
som gjeldet vanndåpen, så mener alle disse trossamfunnene at
vanndåpen er viktig i vår tid, men sannheten er den at vanndåpen
ikke hører med til inneværende tidsperiode.
Statskirken
og de lutherske mener at det er frelse eller rettferdiggjørelse å
få i vanndåpen. Dette er ”supert naivt” som forfatteren Erling
Loe uttrykte det i en annen sammenheng. Det er ingen
rettferdiggjørelse i vanndåpen.
Baptistene
mener at dåpen er nødvendig for frelsen. De bruker Mark.16,16 for å
bevise dette. ” Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men
den som ikke tror, skal bli fordømt.”
Pinsevennene
og trosforkynnerne mener ikke at det er gjenfødelsen i dåpen, men
de mener at dåpen er ”en god samvittighets pakt mellom Gud og
menneskene.” (1.Pet,3,21.)
Metodistene
mener ikke at der er frelse i dåpen, men de mener at i og med at
barna er rettferdiggjort fra fødselen av, så kan/skal vi også døpe
dem.
Alt
dette kan ikke være rett.
Paulus
var usikker i noen år om vanndåpen hørte med til den kristne
menighets praksis og lære. Han døpte noen få mennesker. ”JEG
TAKKER GUD FOR AT JEG IKKE HAR DØPT NOEN av dere uten Krispus og
Gaius, for at ikke noen skal si at dere ble døpt til mitt navn
(Paulus lære og autoritet.) Dog har jeg også døpt Stefanas hus.
Ellers vet jeg ikke om at jeg har døpt noen annen.”
(1.Kor.1,14-16.)
Paulus
skrev videre: ”For KRISTUS HAR IKKE UTSENDT MEG FOR Å DØPE, MEN
FOR Å FORKYNNE EVANGELIET (Paulus sin lære) ikke med vise ord, for
at Kristi kors (forsoningen) ikke skulle tape sin kraft.”(1.Kor,17.)
Dette
betyr at dersom man døpte menneskene i den kristne forsamlingen, så
ville Paulus sitt budskap TAPE SIN KRAFT, for vi er rettferdiggjort
av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9)
Paulus
skrev videre om vanndåpen og den jødiske Tohra: ”for jeg vil ikke
vite noe annet (ikke dåp eller gjerninger) uten Jesus Kristus og ham
korsfestet.” (1.Kor.2,2.)
Det
som gir menneskene rettferdiggjørelsen til alle tider, er troen på
Jesus Messias, men det er likevel EN STOR FORSKJELL på den
messianske jødedommen og kristendommen, og det er det forholdet at i
jødedommen kunne man falle ut av rettferdiggjørelsen, dersom
vedkommende ikke holdt den jødiske Torah.
I
kristendommen kan man ikke falle ut av sin rettferdiggjørelse, for
vi er innsatt i himmelen sammen med Jesus Kristus (Ef.2,7), og vi er
død sammen med Kristus (Rom.6,1-10.). Den som er død i/med Kristus,
kan ikke lenger dø, men vedkommende LEVER SAMMEN MED KRISTUS.
Den
STORE FEILEN som mange prester og predikanter gjør, er at de ikke
skille mellom rettferdiggjørelsen og helliggjørelse. Den som er død
og oppstått sammen med Kristus, er rettferdiggjort for alltid, men
det betyr ikke at vedkommende lever et riktig liv. Mens det er
Kristus som bevirker rettferdiggjørelsen, så er det Den Hellige Ånd
som bevirker helliggjørelsen.
I
den paulinske forkynnelse er det ingen som kan falle ut av den
kristne menighet eller rettferdiggjørelsen. Man kan derimot leve et
dårlig kristenliv. Det er forskjell på det å falle ut av sin
rettferdiggjørelse, og det å leve på avstand fra Gud. Når
predikantene sier at de frafalne må komme tilbake til Gud, så er
dette ikke en rett uttrykksmåte.
Vi
finner heller ikke ordet FRAFALLEN eller FRAFALLET i den paulinske
skriftene MED UNNTAK AV 2.Tess.2,3 hvor dette ordet beskriver jødeneS
frafall i den store trengsel. Dette ordet finnes i de messianske
skriftene.
Mange
predikanter innenfor trosbevegelsen mener også at den som har bedt
frelsesbønnen, er rettferdiggjort. Dette er ikke rett, for det viser
seg at mange ”FALLER FRA” på et senere tidspunkt. Sannheten er
at vedkommende ikke er falt ifra, for vedkommende har aldri falt til.
Vi må være meget forsiktig med å plassere mennesker inn i Guds
rike når de ikke er gjenfødt inn i Guds rike.
Reinhart
Bonke sier at bare 30 prosent av de som han ber med, kommer til en
levende tro. De resterende 70 prosent er ikke frafalne, for de har
ikke falt til. Den som ikke er falt til, kan heller ikke falle ifra.
(Se
ellers mine mange artikler og bøker om dette på min internettside:
htt://home.online.no/~oskaredi.
Tingvoll
den 26-1-2014. Oskar Edin Indergaard.