ISRAEL HAR RETT TIL Å FORSVARE SEG
Som vi vet, er Israel omringet av fiender på alle sider. Både Jordan og Egypt har inngått fredsavtaler med Israel, men dette er fredsavtaler som betyr lite. Libanon er ikke noen selvstendig stat lenger. Den er delt mellom Hizbolla, som kontrollerer store deler av Libanon, og den lovlig valgte regjerningen, som ser mellom fingrene på Hizbollas militære oppbygging av landet. Hizbolla støtter seg til Tykia, Syria og Iran. Hizbolla sammen med Hamas, PLO, Tyrkia, Syria og Iran er rede til å gå til en større krig med Israel.
Vi vet ikke eksakt når denne krigen vil komme, men at den kommer, er helt sikkert. Det kan være selve Gog-krigen eller innledningen til Gog-krigen, som vil utvikle seg til den tredje verdenskrigen. (Esek.38-39.)
Helt fra opprettelsen av staten Israel den 14-05 1948, har det vært gjentatte kriger mot Israel og forsøk på å ødelegge den jødiske staten, men som ved et under har jødene greidd å forsvare seg og gå seierrik ut av krigene. Jeg vil kalle det for ”et Guds under”. Det er det samme som et ”under fra Gud”.
Til tross for at Israel hele tiden har måttet forsvare seg mot sine fiender, har jødene greidd å utvikle landet til å bli et mønsterland innenfor jordbruk og teknologi. Det er også et ”Guds under”.
Den konflikten, som der er mellom Israel og dets mange fiender, er ikke dypest sett en konflikt om land og landområder, men det er en ÅNDELIG KONFLIKT. Det er en kamp mellom jøde- og kristendom på den ene siden og islam på den andre siden. Islam kan ikke tillate opprettelsen og eksistensen av staten Israel i Midt-Østen av den grunn at dette området en gang har vært under islamsk herredømme. Dersom ikke islam greier å gjenerobre staten Israel og legge den under arabisk styre, så er dette et bevis på at jødenes Gud er sterkere enn Allah- noe som han også er.
Dette forstår ikke naive politikere og ”fredsaktivister” i Vesten. De tror og hevder at dersom de såkalte ”palestin-araberne” får opprette en stat Judea og Samaria med Jerusalem som hovedstad, så blir det fred i Midt-Østen. Araberne og islamistene er ikke interessert i fred med Israel, men de er interessert i å tilintetgjøre staten Israel og drepe så mange jøder som mulig.
På samme måten som det ikke ble fred mellom jøder og ”palestin-arabere”, da Israel frigav Gaza i 2005, blir det heller ikke fred mellom jødene og ”palestin-araberne” dersom de får opprette en ny stat i Judea og Samaria. Den vil bare bli et springbrett for nye voldshandlinger mot staten Israel.
Hamas, som styrer i Gaza, er ikke interessert i fred med Israel. De har uttalt dette gang på gang, og det er også nedfelt i deres Grunnlov. (Se min internettside om innholdet i dette Charteret.)
I dag er Gaza utsatt for en internasjonal blokade. Det vil si at det er ikke lov å importere varer til Gaza, uten at disse blir kontrollert av enten jødiske eller egyptiske myndigheter. Dette er gjort for å hindre at våpen blir smuglet inn i Gaza.
Det er ikke bare Israel og Egypt som står bak denne blokaden, men både U.S.A., EU, Russland og Saudi-Arabia er med på dette. Dette er med andre ord en internasjonal blokade som mange land støtter, og ifølge internasjonal rett er det ULOVLIG å bryte en slik blokade.
Det er blitt gjort flere forsøk på å bryte denne blokaden i den siste tiden, og i forbindelse med at 6 skip forsøkte å ta seg ulovlig inn til Gaza, så måtte den jødiske marinen gripe inn i et forsøk på å stanse disse skipene. Det var ikke bare ”fredsaktivister” på disse skipene, men det viste seg også at det var islamistiske terrorister om bord på det tyrkiske skipet ”Mavi Marmara”. Disse gikk til angrep på de jødiske soldatene med kniver og slagvåpen. For å berge livet, så måtte de jødiske soldatene skyte 6 av disse. Det er beklagelig at liv gikk tapt, men det viser seg i ettertid at de som mistet livet i disse kampene, selv ønsket å bli martyrer for islams sak.
I forbindelse med at den israelske marinen greidde å stoppe disse 6 såkalte ”fredskipene”, ble det et voldsomt mediekjør mot Israel der Israel MED DET SAMME fikk ALL SKYLDEN for det som hadde skjedd. Det som forundrer meg er følgende: Hvorfor venter ikke de, som kritiserer Israel, med sin kritikk til alle enkelthetene er gjort kjent. Det er et krav i alle rettssaker at ingen blir dømt, før alle detaljer er kjent, men slik er det ikke med kritikken av Israel. Den kommer uansett.
Når det nå viser seg, at det ble dratt mange forhastede slutninger angående dette, og at Israel ble kritisert på et feil grunnlag, kan en vel vente at det kommer offisielle beklagelser både fra de forskjellige lands regjeringer, fra organisasjoner og fra enkeltmennesker. Dette gjelder også den norske regjerningen. Statsminister Stoltenberg uttalte i forbindelse med dette at: ”Den norske regjerningen er i sjokk” på grunn av Israels voldelige angrep på fredelige ”fredsaktivister”.
De første, som undertegnede hørte, som fordømte Israel, var biskopene Midttømme i Møre og Romsdal og Fiske i Hamar. En må da spørre: Hvilke forutsetninger hadde disse to personene for ensidig å fordømme Israel for det som hadde skjedd. Israel var i sin fulle rett når de stanset disse 6 skipene. I følge internasjonale regler kan en stat som er i krig med en annen stat, kontrollere skip i internasjonale farvann dersom det er mistanke om, at disse frakter våpen til fienden. Israel må ha den samme retten som andre stater til å forsvare sitt land og sine innbyggere.
Det er ikke kirkens oppgave å drive verdslig politikk. Det skal de verdslige styresmakter gjøre. Har ikke disse to biskopene hørt om de to regimentene som der er i verden? Staten skal ta seg av de praktisk-politiske oppgavene, mens kirken skal ta seg av de åndelige spørsmålene i tilværelsen.
Hadde det ikke vært bedre om de to biskopene hadde orientert det norske folket om hva Bibelen sier om Guds planer med Israel og med jødene. Det er det som er kirkens oppgave og ikke å uttale seg om politiske spørsmål på et sviktende grunnlag.
Bibelen sier at hele verden skal vende seg mot Israel. Det er det som er i ferd med å skje i vår tid. Jeg er skuffet over styresmaktene i de forskjellige land som tar et ensidig standpunkt imot Israel, men mest skuffet er jeg over den norske kirken som ikke greier å målbære det bibelske og det kristne synet på denne konflikten.
Tingvoll den 9-06. 2010.
Oskar Edin Indergaard.