tirsdag den 12. marts 2013

FRELSENS SIKKERHED OG VISHED, O.E. Inderg


FRELSENS SIKKERHET OG VISSHET I INNEVÆRENDE TIDSHUSHOLDNING

Det er mange som er usikre på om de er frelst eller ikke. Når du spørg dem om dette, så bliv svarene vage og usikre: Jeg tror det. Jeg håber det. Jeg var det i alle fald på et tidligere tidspunkt. Dette er ikke Bibelens svar på dette spørgsmålet. Det er følgende: ”så la os træde frem med sanddru hjerte i TROENS FULLE VISSHET, renset på hjerterne fra en ond samvittighed og tvættet på legemet med rent vand.” (Hebe.10,22.)
”tro er fuld visset om det som håbes overbevisning om ting som vi ikke ser.” (Hebe.11,1.)
”Dette har jeg skrevet til deri for at der SKAL VITE at deri har tidsalder liv (et liv i Riget for Israel), deres som tror på Guds Søns navn.” (1.Joh.5,13.)
”for at deres hjerter må blive trøstet, så de knyttes sammen i kærlighed og når frem til hele rigdommen av DEN FULLVISSE INNSIKT, til kundskab om Guds hemmelighed. Det er Kristus.” (Kol.2,2.)
DE TO PROGRAMMENE I N.T.
Hovedgrunden til at mange kristne er usikker på sin frelse, er det forholdet at de blander den messianske jødedommen, som angår Riget for Israel, ind i den paulinske læren, som angår den kristne menigheden, som er en parentes i Guds planer med Israel og jøderne. Da mange kristne ikke ser at der er TO PROGRAM, som er beskrevet i N.T., blander de disse programmene sammen og forsøger å få en bestemt lære ut av dette, men det fører bare til modsigelser og mismod.
Den paulinske læren behøver ingen støtte fra den messianske jødedommen. Den står på egne fødder. Den skal heller ikke blandes ind i den messianske jødedommen. Paulus kom med en NY LÆRE for den kristne menigheden, og den finner vi i de 13 brevene som Paulus skrev til den kristne menigheden.
Begge disse programmene er bygd på Jesu forsoning, men Torahen var ikke taget bort i den messianske læren. Den var UTVIDET. I den paulinske læren derimod er den jødiske Torah taget bort som frelsesgrundlag. Vi er frelst AV NÅDE VED TROEN PÅ JESUS UTEN GJERNINGER. (Ef.2,8-9.)
Denne forkyndelsen finner vi ikke i de messianske Skriftene. Av dette forstår vi at det er nødvendig, at vi FORDELER GUDS ORD PÅ EN RETT MÅTE. (2.Tim.2,15.) Det skal fordeles på 3 kategorier av mennesker:
a) Hedningene som lever /har levede udenom jødernes Torah og evangeliet om den frie nåden.
b) Jøder og hedninger som hørte med til den messianske forsamlingen.
c) Jøder og hedninger som hører med til den kristne menigheden. De er ligestillet i Jesus Kristus. ”Her er ikke jøde eller græker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mand og kvinde, for de er alle en i Kristus Jesus.!” (Gal.3,28.)
DEN MESSIANSKE JØDEDOMMEN
I den messianske jødedommen kunne mange av de messianske jøderne ikke være helt sikre på om de var frelst eller ikke, for den opererede med 2 retfærdigheds-begreb og to helliggørelses-begreb. Det var Guds retfærdighed og Guds hellighed som de fik i troen på Jesus Messias, og det var jødernes egen retfærdighed og hellighed. Den som ikke havde gode gerninger, blev taget ud av vintræet, som er et billede på Jesus. ”Hver gren på mig som ikke bærer frugt, den tar han (Gud) bort, og hver gren på mig som bærer frugt, den renser han (ved Den Hellige Ånd), for at den skal bære mer frugt. (Joh.15,2.)
”Jag etter fred med alle, for uden helliggørelse, skal ingen se Herren.” Hebe.12,14.)
Jakobs Brev, som er et jødisk brev, operer også med to retfærdigheds-begreb. ”Abraham, vår far, ble ikke han retfærdiggjort ved gerninger da han ofret sin søn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gerninger, og at troen ble FULLKOMMEN ved gerningerne.” (Jakob. 2,21-22.)
Abraham var retfærdig allerede før han ofret Isak, men hans tro ble ikke fuldkommen før han ”ofret” Isak.


Dette forholdet kommer godt frem i Johannes Åbenbaring i brevene til de 7 menigheder. Der er GJERNINGSAPEKTET ved troen i fokus. ”Men jeg har imod dig at du (Efesus menighed) har forladt din først kærlighed. Kom derfor i hu hvad du har faldet fra, og omvend dig og GJØR DE FØRSTE GJERNINGER! Ellers kommer jeg over dig og vil flytte din lysestage fra dens sted, hvis du ikke omvender dig.” (Joh. Åp.2,4-5.)
De menigheder, som er omtalt i Johannes Åbenbaring, er ikke kristne menigheder, men de er messianske menigheder som bestod både av jøder og hedninger i diasporaen. De var underlagt både Guds nåde og EGNE gerninger. Frelsen ble givet i to trin, og det var:
a) Retfærdiggørelse i troen på Jesus.
b) Bevarelse som troende ved lovgerninger og Jesu nåde.
Medlemmene i de messianske var underlagt ikke bare Guds nåde, men også Guds bud i Jesu udvidelse af Torah. Denne Torah var bygget på Mose Torah, men ble udvidet (forandret) ved døberen Johannes, Jesu og apostlenes forkyndelse

”Torah havde sin tid indtil Johannes. Fra den tid forkyndes evangeliet (som både bestod av nåde og gerninger) om Guds rige (Riget for Israel), og enhver trænger sig ind i det med magt (gernings-aspektet ved dette evangeliet).” (Luk.16,16.)
I den messianske menigheden kunne man falle ut av retfærdiggørelsens nåde dersom man ikke holdt Jesu udvidede Torah. ”For synder vi med vilje etter å ha lært sandheden å kende, da er det ikke mer tilbage noget offer for synder, men bare en forfærdelig gru for dom og en nidkærhedens brand som skal fortære den genstridige.” (Hebr.10,26-27.)
Dette betyder ikke at det ikke var tilgivelse å få for medlemmene i den messianske forsamlingen, men det betyder at dersom medlemmene ikke ville omvende sig fra sine synder (”å synde med vilje”), da var det ikke nogen tilgivelse for dette. ”Mine barn! Dette skriver jeg til jer for at i ikke skal synde, men om nogen synder, da har vi en talsmand hos Faderen, Jesus Kristus, den retfærdige! (1.Joh.2,2.)
DEN KRISTNE MENIGHETEN
I den kristne menighed har vi også 2 retfærdighedsbegreb og 2 helligheds-begreb, og det er Guds retfærdighed og Guds hellighed, og menneskets egen retfærdighed og hellighed, men i den kristne menigheds lære angår ikke de to sidste begreber selve frelsesgrundlaget er taget ut fra frelsen og lagt til vandringen som troende. Vi som tilhører den kristne menighed, er IKKE UNDER DEN JØDISKE TORAH, MEN VI ER UNDER DEN FRIE NÅDEN. ”For synden skal ikke herske over jer. I er jo ikke under Torah, men under nåden.” (Rom.6,14.)
I og med at vi ikke er under Torahen som frelsesgrundlag, så gir dette os store muligheder og fortin i frelses-sammenhæng i forhold til de messianske jøder som måtte passe på, at de holdt Torah. Dersom de ikke gjorde det, faldt de etter hvert ut av retfærdiggørelsens nåde.
Vi som tilhører den kristne menighed, er DØD og LØST fra følgende forhold:
a) Den jødiske Torah. (Rom.6,2,18,22 og 7,4.)
b) Kødet. (Rom.6,6 og Gal.5,24.)
c) Synden. (Rom.6,2, 711 og 22.)
d) Verden. (Gal.1,4 og 6,14.)
e) Døden. (Rom.6,3-5 og 8,2.)
f) Dommen. (Joh.5,24.)
g) Fortabelsen. (Rom.8,1, 29-30 og 31-39.)
h) Frygt for døden. (Rom.8,15.)
i) Satans magt og indflydelse i det nye mennesket. (Hebe.2,14.)

UTSAGN I PAULUS SINE BREV OM FRELSENS SIKKERHET
Dette betyder at FRELSEN ER SIKRET for den som er kommet til tro på Jesus. Vi har ingen mulighed for å miste vår frelse eller vår retfærdiggørelse. ”Så meget mer skal vi da, etter at vi NÅ er retfærdiggjort ved hans blod, ved ham bliver frelst fra vreden. For så sandt vi blev forligt med Gud ved hans Sø
ns død, så SKAL VI SÅ MEGET MER BLI FRELST VED HANS LIV ETTER AT VI ER BLITT FORLIKT.” (Rom.5,9-10.)

”Så er det da INGEN FORDØMMELSE FOR DEM SOM ER I KRISTUS JESUS.” (Rom.8,1.)
”Og jeg er FULL VISS PÅ DETTE AT HAN SOM BEGYNTE EN GOD GJERNING I DERE, VIL FULLFØRE DEN INNTIL JESU KRISTI DAG.” (Fil.1,6.)
Til trods for at de paulinske brev er fulde av udsagn om FRELSENS SIKKERHET, så har ikke store deler av de kristne VISSHETEN om at dette er sandt. Det er TRAGISK, og en gal forståelse og en gal forkyndelse må ta skylden for dette. Ja, ikke bare det, men når vi påpeger frelsens sikkerhed, så er det mange som protesterer på dette. Grunden til det er følgende:
a) Mangel på ret forkyndelse av det paulinske evangeliet.
b) Mangel på ret forståelse av det paulinske evangeliet.
c) En sammenblanding av Rigets forkyndelse og den paulinske forkyndelsen.
d) En kødelig forståelse av frelsen og det paulinske evangeliet. Kødet, som fortsat er i vort legeme, vil ikke anerkende et lov -frit evangelium, for da mister det grundlaget (loven), som satan bruger, når han vil fordømme os. Desuden vil også kødet eller det gamle menneske gerne gøre noget både i forhold til selve retfærdiggørelsen og i forhold til bevarelsen av det nye mennesket. I den paulinske forståelsen av frelsen er det slik at GUD GJØR ALT, OG VI GJØR INGEN TING UTEN DET Å TA IMOT FRELSEN SOM EN FRI GAVE.
Selve frelsesgrundlaget for både den messianske menigheden og den kristne menighed ble lagt av Jesus på Golgata for snart 2000 år siden, men til trods for det så må medlemmene i den messianske menighed vente til opstandelsen på den sidste dagen, før de kan være sikre på sin frelse. Vi derimod, som tilhører den kristne menighed, kan være sikre på at vi er retfærdiggjort og frelst for altid, for loven er taget bort som fortabelses grundlag for os. Vi lever i den FRIE NÅDEN. Det eneste vi skal svare for ovenfor Herren, er hvordan vår vandring har vært som troende mennesker. Vi skal ALLE SAMMEN stilles frem for Jesu domstol i himmelen, for å få igen det som er sket ved legemet- enten det er godt eller ondt. (1.Kor.3,10-15 og 2.Kor.5,10.)
Vi, som tilhører den kristne menigheden, ER BLITT UTVALGT OG RETTFERDIGGJORT I JESUS KRISTUS ALLEREDE FRA FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT. ”ligesom han UTVALGTE (gresk tid er ”aorist”) os i ham før verdens grundvold ble lagt, for at vi skulle være HELLIGE og ULASTELIGE (i vandringen) for hans åsyn idet han i kærlighed FORUT BESTEMTE (”aorist”) os til å få barnekår hos sig ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd.” (Ef.1,4-5.)
”GJORT LEVENDE (”aorist”) med Kristus, endda vi var døde ved vore overtrædelser- av nåde er i frelst, og OPPVAKTE (”aorist”) os med ham og SATT (”aorist”) OSS MED HAM I HIMMELEN – I KRISTUS JESUS.” (Ef.2,5-6.)
Hvad som gælder den græske tiden ”aorist”, så beskriver den ”en begivenhed som skete pludselig, og som er afsluttet i fortiden”. Dette betyder at vår frelse ER BESEGLET og BESTEMT FOR LENGE SIDEN- FRA FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT.
Ikke bare at vår frelse er bestemt og beseglet” fra før verdens grundvold ble lagt”, men vår frelse er også baseret på det som vi har SAMMEN MED JESUS og I JESUS KRISTUS. Den som er UTVALGT, HELLIG, ULASTELIG, OPPVAKT SAMMEN MED JESUS og SATT INN I HIMMELEN SAMMEN MED JESUS, KAN IKKE FALLE UT AV RETTFERDIGGJØRELSENS NÅDE.
”Eller ved i ikke at alle vi som BLE DØPT (”aorist”) til Jesus Kristus, BLE DØPT (”aorist”) (dåben til døden) til hans død. Vi BLE altså BEGRAVET (”aorist”) med ham ved dåben til døden, for at likesom Kristus BLE OPPREIST (”aorist”) fra de døde VED FADERENS HERLIGHET, så skal også vi VANDRE I ET NYTTLIV (den nye skabningen i Jesus Kristus.)” (Rom.6,3-4.)
Romerne 6,3-4 er blevet taget til indtægt for vandåben, men det kan umulig være ret, for den tiden, som er brugt der, er ”aorist”, og den beskriver en begivenhed som er afsluttet for længe siden. Vanddåben derimod foregår fortløbende i tiden.
Romerne v. 4 vider oss også DEN DOBBELHETEN som vi lever i som kristne. Vi lever allerede her og nå i himmelen sammen med Jesus, men vi lever også vort liv på jorden i Jesus Kristus. Vi har en DOBBELT IDENTIFIKASJON med og i Jesus. Vi er i Jesus, og Jesus er i os. Vi udgør en åndelig enhed som IKKE KAN SKILLES. Lige så lidt som Gud kan tage Kristus ud av himmelen, kan han heller ikke tage os ut av himmelen. Vår frelse er sikret for tid og evighed.
”For dem som han FORUT KJENTE (”aorist”), dem har han også BESTEMT (”aorist”) til å blive ligedannet med hans Søns bilde, for at han skulle være den førstefødte blandt mange brødre, og dem som han FORUT BESTEMTE (”aorist”), dem har han også KALT (”aorist”), og dem som han KALTE (”aorist”), dem har han også RETTFERDIGGJORT (”aorist”), og dem som han RETTFERDIGGJORDE (”aorist”), dem har han også HERLIGGJORT (”aorist”.) (Rom.8,29-30.)
Vi er ikke bare udvalgt, hellig, ulastelig, bestemt til å få barnekår hos Gud (Ef.1,4-5.), gjort levende sammen med Jesus, op-vagt sammen med Jesus, indsat i himmelen samen med Jesus. (Ef.2,5-6.), døbt til hans død, begravet sammen med Jesus, oprejst sammen med Jesus, vandrer et nyt liv (Rom.6,3-4.), men vi er også bestemt til å blive ligedannet med Jesus, kaldt til å arve frelsen, retfærdiggjort i troen på Jesus og herliggjort. (Rom.8,29-30.)
I tillæg til alt dette kan vi også tage det med som står i Kolos. 1,13: ”Han som FRIEDE (”aorist”) OSS ut av mørkets magt og SATTE (”aorist”) OSS over i sin elskede Søns rige.”
Når vi læser Paulus sine brev, så operer han bare med en type mennesker i menigheden, og det er de genfødte troende. De som ikke er frelst og genfødt hører ikke med til menigheden. I den messianske menigheden derimod er det to typer mennesker. Det er de frelste og de u-frelste. Dette er også typisk for jødedommen. Den rener med hele det jødiske folket som Guds folk, og så fik hver enkelt selv bestemme hvor meget av frelsen vedkommende ville ha fat i. (Frelsen går også på jordiske velsignelser.)
FORSKJELLIGE TYPER NÅDE
Når mange troende ikke ser, at den som først er blevet Guds barn, ikke kan miste sin frelse og retfærdiggørelse, så er en av grundene til det at de blander sammen de forskellige typer nåde, som vi har. De blander RETTFERDIGGJØRELSENS NÅDE ind i de andre typer nåde som er beskrevet i Paulus sine brev og behandler dem ens.
Vi skal i det følgende vise de forskellige typer nåde som er beskrevet i Paulus sine brev
a) DEN RETTFERDIGGJØRENDE NÅDEN. (Rom.3,24.)
b) DEN HELLIGGJØRENDE NÅDEN. (1.Kor.1,30 og 2.Tess.2,13.)
c) DEN BEVARENDE og OPPBYGGENDE NÅDEN. (Ap.gj.20,32.)
d) DEN VOKSENDE NÅDEN. (Rom.5,20.)
e) DEN HERSKENDE NÅDEN. (Rom.5,21, 11,5-6 og 16,24.)
f) DEN VIRKENDE NÅDEN. (1.Kor.15,10.)
g) DEN UVELGENDE og KALLENDE NÅDEN. (Gal.1,5 og Tit.2,1.)
h) DEN ÅNDS-GIVENDE NÅDEN.(Gal.3,2.)
i) DEN KRAFTGIVENDE og HELBREDENDE NÅDEN. (Ap.gj.14,3.)
j) DEN TRØSTENDE og HÅP-GIVENDE NÅDEN. (2.Tess.2,16.)
k) DEN EVIGE NÅDEN. (2.Tim.1,9.)
l) DEN STYRKENDE NÅDEN. (2.Tim.2,1.)
m) DEN IBOENDE NÅDEN. (2.Tim.4,22.)
n) DEN ÅPENBARTE NÅDEN. (Titus 2,11.)
o) DEN OPPTUKTENDE og OPPDRAGENDE NÅDEN. (Titus 2,12.)
p) DEN UTVELEGENDE NÅDEN. (Rom.11,5-6.)
q) DEN BEGRENSEDE NÅDEN. (Rom.12,3.)
r) DEN ARBEIDENDE NÅDEN. (1.Kor.15,10.)
s) ALL NÅDE. (2.Kor.9,8.) (Se min bog: Mattæus Evangeliet. Jesu Liv og lære. Kapitel: De forskellige typer nåde.)
Mens alle andre typer nåde kan variere i en kristens liv, så vil retfærdiggørelsens nåde stå fast i en kristens liv. Det er dette som er EN AV DE STORE HEMMELIGHETENE i Paulus sin forkyndelse.

SKRIFTSTED SOM BLI GALT FORSTÅTT

Vi skal i det følgende behandle en del Skrift-steder som bliver galt forstået, og som gør at ikke mange kristne ser og forstår, at den som først er retfærdiggjort i troen på Jesus, ikke kan miste sin retfærdiggørelse. Det, som vedkommende kan miste, er deler av sin helliggørelse eller et galt syn på den paulinske teologien. De aller fleste kristne har ikke forstået den frelseslæren som er lagt ned i Paulus sin teologi.
1.) ”Derfor, brødre, står vi ikke gæld til kødet, så vi skulle leve etter kødet (kødelige kristne), for dersom i LEVER ETTER KJØDET, SKAL DERE DØ, men dersom i døder legemets gerninger ved Ånden, skal i leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.” (Rom.8,12-14.)
Dette er skrevet til troende mennesker. Det er en beskrivelse av helliggørelsen i en kristens liv. Det er ikke helliggørelsen som frelser os, men det er retfærdiggørelsen. Helliggørelsen eller vandringen kan være god eller mindre god. Dersom vi lever etter kødet (kødelig), så skal vi dø i åndelig forstand. Det vil si at vi får ikke tak i de frelsesgoder som Gud tilbyder os i Jesus Kristus. Det er mange troende som er mer eller mindre død i forhold til vandringen som troende. De lever som småbarn i Kristus. De lever et dårlig kristenliv. De slider med synd og nederlag i sine liv. Slik burde det ikke være, og opskriften er klar: Død legemets gerninger med Ånden, så skal leve et fuldværdig kristenliv.
2.) ”For dersom det voldes din bror sorg ved din mat, da VANDRER du ikke lenger i kjærlighet, før ikke ved din mat DEN I FORTAPELSE SOM KRISTUS ER DØD FOR.” (Rom.14,15.)
Dette er sagt om forholdet mellom to kristne brødre. Det sier seg selv at du ikke kan føre din bror inn i fortapelsen borte fra Gud, om du spiser eller drikker noe som ikke han kan spise eller drikke og ikke kan akseptere. Du fører ham derimot inn på tvilens og anefektelsens vei slik at han blir usikker på sitt åndelige ståsted og sin frelse. Han blir en usikker og ikke en frigjort og glad kristen, for tvilen vil bestandig følge ham i det som han gjør og velger av mat eller drikke. ”Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den hellige Ånd.” (Rom.14,17.)
Det verbet, som er brukt her, er ”apollium”. Det har flere betydninger som ”å ødelegge, tyne, tilintetgjøre, gå til grunne, være tapt eller forgå”. I stedet for å oversette dette verbet med ”å føre i fortapelsen”, ville det være bedre å oversette det med ”å ødelegge” eller ”å gå til grunne”.
3.) ”at han skal i vår Herre Jesu navn, idet dere og min ånd samles i vår Herre Jesu kraft, overgis til satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd (det indre mennesket) kan bli frelst på den Herre Jesus dag.” (1.Kor.5,4-5.)
Denne mannen var en gjenfødt bror som levde i hor sammen med sin fostermor. Dette var en stor synd, og en slik mann kunne de ikke ha i menigheten, ”for en liten surdeig syrer hele deigen (menigheten)” (v.6.) Han skulle støtes ut av menigheten- ut til satan og verden som er utenom menigheten, slik at hans kunne innse etter en stund, at den onde gjerningen som han drev, ikke var etter Guds vilje.
Det å leve i verden eller etter denne verden for en gjenfødt kristen, vil være en tung åndelig byrde for en kristen. Han mister sine venner og sin åndelige støtte. Han finner seg heller ikke til rette i verden, for de reglene som råder der, vil ikke være i samsvar med det nye mennesket som er i vedkommende. Den Hellige Ånd vil overbevise vedkommende om at han ikke hører hjemme i verdens lyst og bedrag, slik at han legger av seg denne synden og kommer tilbake til menigheten.
Vedkommende er frelst hele tiden, men han synder på nåden og oppnår ikke den fullkomne frelse som vi er tiltenkt ved Jesu komme for menigheten og foran Jesu domstol i himmelen. ”Men han selv, fredens Gud, hellige dere helt gjennom, og gid deres ånd, sjel og legeme må bevares fullkomne ved vår Herre Jesu komme. Han er trofast som har kalt dere. Han skal også gjøre det.” (1.Tess.5,23-24.)
Dessuten er heller ikke satan noen kjærlig herre. Han gjør alt han kan for å ødelegge og forderve den troende. Han tukte dem på sin måte. (1.Tim.1,18-20.)
4.) ”For dersom noen ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke samvittigheten hos ham som er skrøpelig, få dristighet til å ete avgudsofferet? Da går jo DEN SKRØPELIGE FORTAPT for din kunnskaps skyld, den bror for hvem Kristus er død.” (1.Kor.8,10-11.)
Kommentarene her vil bli de samme som under Romerne 14,15.
5.) ”Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynte dere, som dere og tok imot og SOM DERE og STÅR FAST I, som dere og blir frelst ved dersom dere holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte dere det, såfremt dere IKKE FORGJEVES ER KOMMET TIL TROEN. For jeg overgav dere blant de første (viktigste ting) som JEG SELV MOTTOK, at Kristus døde før våre synder ETTER SKRIFTENE.” (Kor.15,1-3.)
Disse brødrene (og søstrene) hadde tatt imot evangeliet om Jesu død for synden, Jesu begravelse og Jesu oppstandelse. (v.3-5.) Dette var etter Skriftene. Dette var de første eller de viktigste tingene som Paulus mottok fra Herren og som han forkynte videre til menigheten.
Dette var troende mennesker som både hadde tatt imot evangeliet og som STOD FAST I DET, men dersom de ikke forstod den fulle konsekvensen av Jesu død, begravelse og oppstandelse, så hadde de ”forgjeves kommet til troen”, hva som angikk disse tingene.
Dette betyr ikke at de falt ut av rettferdiggjørelsen, om de ikke forsto alle ting i Guds ord og i forkynnelsen, men de hadde store mangler i sin forståelse av de kristne grunnsannhetene.
Vår frelse er ikke basert på vår forståelse av Guds ord eller mangel på forståelse, men på Jesu død, begravelse og oppstandelse.
Vers 10 forklarer også hva det vil si ”å ikke være kommet forgjeves til troen. ” ”Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg HAR IKKE VÆRT FORGJEVES, men jeg har arbeidet mer enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.” (1.Kor.15,10.)
Når vi skal forklare et Bibel-vers eller en bibelsk sammenheng, så er det ofte at selve forklaringen ligger i den sammenhengen som Bibel-verset er skrevet i.
De Skriftene (v.3.), som det her er snakk om, er ikke de gammel-testamentlige eller de jødiske skriftene, men det er de paulinske skriftene. De inneholder det som Paulus ”selv mottok fra Krstus”.
Sentrum i disse skriftene er Jesu død, begravelse og oppstandelse for ALL VERDENS SYND. I de gammel-testamentlige skriftene er også Jesu død, begravelse og oppstandelse nevnt, men han døde ikke for all verdens synd, men han døde for jødenes synder. ”men han er såret for våre (jødenes) overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, og ved hans sår har vi fått legedom (blitt fullkomne.)” (Es.53,5.) Dette er også fokuset i de jødiske skriftene i N.T.
Det var ikke ”evangeliet om Riket for Israel (Mat.24,14.) Paulus forkynte, men det var det evangeliet han hadde fått av den oppstandne frelseren. Han kalte dette evangeliet bl.a. for ”mitt evangelium”, ”det evangeliet som jeg forkynner” og ”mine veier i Kristus”. Paulus sitt evangelium var et HELT NYTT EVANGELIUM som bygde utelukkende på Jesu død, begavelse og oppstandelse fra de døde.
6.) ”Men som medarbeidere formaner vi dere også at dere IKKE FORGJEVES MÅ TA IMOT Guds nåde.” (2.Kor.6,1.)
Her skrev Paulus til troende medarbeidere. De hadde tatt imot Guds rettferdiggjørelse som de fikk i troen på Jesus, men der er mer å hente i vandringen som troende. Dette utsagnet har med vandringen eller helliggjørelsen å gjøre. Det sees også av vers 3 hvor det står: ”Og vi gir ikke i noe stykke noe anstøt, for at IKKE TJENESTEN SKAL BLI LASTET.”
Uttrykket ”å falle ut av nåden” er det samme som uttrykket ”å forgjeves komme til troen.” (1.Kor.15,2.)
Etter at vi er kommet til troen på Jesus, er det GUDS NÅDE SOM ARBEIDER I og MED OSS- både til å ville og gjøre Guds vilje.
7.) ”Ransak dere selv OM DERE ER I TROEN? Prøv dere selv! Eller kjenner ikke dere selv at KRISTUS ER I DERE? Det måtte da være at DERE IKKE HOLDER PRØVE.” (2.Kor.13,5.)
Paulus skrev her til troende medlemmer av menigheten. De var gjenfødt og rettferdiggjort, men en del av dem levde et dårlig kristenliv. Dette har med helliggjørelsen og vandringen å gjøre. Her er det snakk om frafall fra et helliggjort liv og en dårlig livsførsel.
Det var det som var det store problemet med menigheten i Korint. Det var mange i denne menigheten som levde et dårlig kristenliv. ”og når jeg (Paulus) kommer, skal min Gud atter ydmyke meg hos dere, og jeg skal komme til å sørge over mange av dem som før har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet og utukt og skamløshet som de har drevet.” (2.Kor.12,21.)
8.) ”Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd. Vil dere nå FULLENDE I KJØD? Så meget har dere opplevd forgjeves! Om det da virkelig er forgjeves.” (Gal.3,3-4.)
Menighetene i Galatia hadde tatt imot Paulus sitt budskap om den frie nåden og frelsen. De hadde fått EN GOD START på kristenlivet, men så kom judaistene til dem og tilbød dem et annet budskap enn det som Paulus forkynte. En del av dem lot seg også omskjære, men de falt ikke ut av rettferdiggjørelsen av den grunn. De falt ut av helliggjørelsen og en rett forståelse av Paulus sitt budskap.
Paulus stilte her galaterne er retorisk spørsmål: Om de ønsket å fullende i kjød? Svaret på dette spørsmålet var naturlig: Nei, men dersom de fortsatte med den judaistiske læren, ville de komme til å leve et kjødelig liv. Paulus kalte slike kristne for ”småbarn i Kristus”, og vi har mange slike i våre menigheter.
9.) ”Se, jeg, Paulus sier dere aT dersom dere lar dere omskjære, VIL KRISTUS INTET GAGNE DERE. Atter vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han er skyldig til å holde hele Torahen. Dere er SKILT FRA KRISTUS, dere som vil rettferdiggjøres ved Torahen. Dere er FALT UT AV NÅDEN.” (Gal.5,2-4.)
En faller ikke ut av rettferdiggjørelsens nåde om en lar seg omskjære, men en er skyldig til å holde hele Torahen. Dersom en kristen lot seg omskjære, så gikk han tilbake til ”den fattige og ufullstendige barnelærdommen” som ikke var aktuell lenger. Dette var et steg tilbake, og den frelsen i Jesus Kristus som Paulus forkynte, at vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger, ville skille disse menneskene fra Kristus. De falt ut av den spesielle nåden som Paulus forkynte.
Det er merkelig å legge merke til hvordan kristne mennesker drages mot seremonier og gjerninger som for eksempel dåp og omskjærelse. Dåpen har bestandig fulgt de kristne, og det til tross for at den ikke hører med til Paulus sitt program for vår tidshusholdning. Det er også en del kristne i dag som mener, at vi skal la oss omskjære og holde den jødiske Torahen.
Det er ikke det nye mennesket i oss som ønsker dette, men det er kjødet som blander seg inn og ønsker seremonier og gjerninger. Jo mer en kristne lever på avstand av Jesus og den paulinske læren, jo mer ønsker kjødet av seremonier og gjerninger. Uten seremonier og gjerninger makter ikke kjødet å gjøre seg gjeldende. Den frie nåden tar fra den dets stridsvåpen som den får gjennom seremonier og gjerninger. Vi må huske på hva Gud sa til Paulus: ”Min nåde er nok for deg. Min kraft fullende i din skrøpelighet.” (2.Kor.12,9.)
10.) ”Til frihet har Kristus frigjort oss, stå derfor fast, og la dere ikke atter legge under trelldoms åk (Mose Torah). Se, jeg, Paulus, sier dere at dersom dere lar dere omskjære, så vil KRISTUS INTET GAGNE DERE.” (Gal.5,1-2.)
Dersom medlemmene i menigheten lot seg omskjære, så måtte den holde hele Torahen. Kristus kunne da ikke hjelpe dem i kristenlivet, for han hadde lagt et mye bedre grunnlag for frelsen enn det som Mose Torah kunne gi.
11.) ”Far ikke vill! For det som et menneske sår (av ordet), det skal han og høste. For den SOM SÅR I SITT KJØD, SKAL HØSTE FORDERVELSE AV KJØDET, men den som sår i Ånden, skal høste tidsalderlig liv av Ånden. Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette! For vi skal høste i sin tid dersom vi ikke går trett.” (Gal.6,7-9.)
Dette er sagt til troende menneske. Dersom de ”sådde ordet (evangeliet) på en rett måte, skulle de høste både tidsalderlig liv og velsignelse av det. Den derimot som sådde i sitt kjød (den uomvendte naturen i oss), skulle høste fordervelse av det.
Jo mer vi sår av ordet, jo større blir lønnen. Vi må huske på at vi skal alle fram for Jesu domstol, for å få igjen det som er skjedd ved legemet, enten det er ondt eller godt. Alle kristne møter opp for denne domstolen. Det er våre gjerninger som skal bli bedømt der og ikke var rettferdiggjørelse. Den står fast. (1.Kor.3,10-15.)
12.) ”og finnes i ham, ikke med min rettferdighet som er av Torahen, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet eg blir gjort lik med ham i hans død, om jeg DOG KAN VINNE FRAM TIL OPPSTANDELSEN FRA DE DØDE.” (Fil.3,9-11.)

Dette siste utsagnet fra Paulus sin side gir ikke noe utrykk for at frelsen skulle være usikker, eller at det var en mulighet for at han kunne falle ut av rettferdiggjørelsen. Det gir uttrykk for en meget ydmyk mann som erkjente, at det ikke er noe ved ham selv, som kunne gi ham frelsen. Det er det bare troen på Jesus som kan, og den har han.
13.) ”Også dere, som fordum var fremmede og fiender ved deres sinnelag, i onde gjerninger, dere har han NÅ FORLIKT i hans jordiske legeme ved døden, for å framstille dere HELLIGE og ULASTELIGE og USTAFFELIGE FOR SITT ÅSYN, så sant DERE BLIR VED I TROEN, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir, det som dere har hørt, som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen, og som jeg, Paulus, er blitt tjener for.” (Kol.1,21-23.)
Disse menneskene var frelst på grunn av Jesu død på Golgata. De var forlikt med Gud ved Jesu død. Dersom de holdt fast på den paulinske læren om frelsen, ville Gud framstille dem ”hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn” foran Jesu domstol i himmelen. Dette skulle skje dersom de holdt fast på det paulinske budskapet. Dersom de ikke gjorde det, ble det ikke full lønn foran Jesu domstol i himmelen.
Dersom en kristen lever et dårlig kristenliv, har det følgende fatale konsekvenser:
a) Han mister tiltro både blant troende og ikke-troende.
b) Han mister helliggjørelse i sitt liv.
c) Han mister nådelønn foran Jesu domstol i himmelen.
d) Gud kan ikke bruke vedkommende slik som han ønsker det.
14.) ”Men budets endemål (hensikt) er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro. Fra dette har noen FARET VILL og vendt seg bort til tomt snakk, idet de vil være Torah-lærere, enda de verken skjønner det som de sier eller de ting de så selvsikkert taler om.” (1.Tim.1,5-7.)
Disse menneskene hadde faret vil fra den paulinske læren. De ønsket å trekke inn den jødiske Torah i Paulus sin lære. Paulus hadde bedt Timoteus om å forbli i Efesus ”for at du skulle byde visse folk ikke å fare med FREMMED LÆRE.” (1.Tim.3.) De hadde faret vill fra sannheten, og de forstod heller ikke det som de underviste om.
Slik er det også i de fleste av våre menigheter i dag. Pastorene og forkynnerne lærer ikke menigheten den rene paulinske læren. De blander inn den jødiske Torah i sin undervisning.
15.) ”Dette bud (den paulinske læren) overgir jeg deg, min sønn Timoteus, etter de tidligere profetiske ord om deg, for at du ved dem skal stride den gode strid, idet du har tro og en god samvittighet. Den har somme kastet fra seg og LIDT SKIBBRUDD PÅ SIN TRO. Blant disse er Hymenus og Alkesander, som jeg har overgitt til satan, for at de skal tuktes til å la være å spotte.” (1.Tim.1,18-20.)
Hymenus og Aleksander var kristne brødre, men de hadde en annen lære enn Paulus. Hva denne lærene gikk ut på, vet vi ikke. De hadde dermed ”lidd skibbrudd på sin tro”.
Vi ser at dette er kristne brødre av det forholdet at Paulus overgav dem til satan, for at han skal tukte dem, slik at de skulle komme inn på den rette læren igjen. Dersom de ikke hadde vært troende brødre, så hadde ikke Paulus behøvd å stenge dem ut av menigheten og overgi dem til satan, for da hadde de allerede vært utenfor Guds rike og i satans tjeneste.
16.) ”Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen FALLE FRA TROEN, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer ved hykleri og falske lærere, som er brennmerket i sin egen samvittighet, som FORBYDER Å GIFTE SEG og BYDER Å AVHOLDE SEG FRA MAT, den som Gud har skapt til å nytes med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne.” (1.Tim.4,1-3.)
Disse menneskene hadde falt fra den paulinske læren i og med at de lærte, at det var forbudt for de troende å gifte seg og spise all slags mat. Dette er ikke i samsvar med Paulus lære om at menneskene skulle gifte seg, og at all slags mat var god dersom den ble mottatt med takk og tro.
17.) ”Dette er troverdige ord, for er vi død med ham, skal vi og leve med ham, holder vi ut, skal vi og herske med ham, FORNEKTER VI, SKAL HAN OG FORNEKTE OSS, er vi troløse, er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.” (2.Tim.2,11-13.)
Den som er ”død sammen med Jesus”, er et frelst menneske. Det er ingen som har noen makt over en som er død. Den som er død sammen med Jesus, har fått del i det tidsalderlige livet, og det kan aldri taes fra ham.
Vårt liv som kristne skal bedømmes foran Jesu domstol i himmelen. Dersom vi har fornektet ham og ført et dårlig kristenliv, skal han også fornekte oss og dømme oss for det. Frelsen er sikret, men nådelønnen vil variere for de forskjellige kristne.
18.) ”For Demas FORLOT MEG, fordi han fikk KJÆRELIGHET TIL DEN NÅVÆRENDE TIDSALDEREN og drog til Tessalonika, Krekens til Galatia, Titus til Dalmatia.” (2.Tim.4,10.)
Dette Skrift-ordet er brukt som et bevis på Demas, som var en av Paulus sine medarbeidere, hadde falt ut av rettferdiggjørelsen på grunn av at hadde ”fått kjærlighet til den nåværende tidsaldere”, som er et uttrykk for ”den verdslige verden”.
Dette er en gal tolkning av dette. Demas hadde slik kjærlighet til den uomvendte verden at han måtte ut å forkynne evangeliet for den.
Det var ikke bare Demas som forlot Paulus. Kerkens drog til Galatia. Titus drog til Dalmatia.
Vi skulle ønske at det var flere kristne som hadde denne kjærligheten til den uomvendte verden, slik at de kunne forkynne evangeliet for den verden som ligger i synd og er på full fart mot fortapelsen.
Jeg har med dette gått gjennom de aller fleste utsagn i Paulus sine brev som blir brukt, for å vise at frelsen er USIKKER for en som er rettferdiggjort og frelst. Disse utsagnene viser ikke frelsens usikkerhet, men de viser oss derimot FRELSENS SIKKERHET. De angår ikke rettferdiggjørelsen, men de angår VANDRINGEN og HELLIGGJØRELSEN.
Vi må huske på at Guds nåde har forskjellige aspekter. Rettferdiggjørelsen er ett av dem, men det står aldri i disse utsagnene at vi kan falle ut av rettferdiggjørelsen. Vi kan derimot falle ut av nådens forskjellige aspekter.
Jeg håper dermed at kristenfolket vil kunne se at DEN SIKKERHETEN OM FRELSEN som Paulus beskrev i sine brev, må kunne bli forstått dit hen at kristenfolket må få tak i VISSHETEN om denne frelsen og komme ut i den STORE FRIHETEN som også Paulus beskrev i sine brev. Ikke frihet til å synde, men frihet til å tjene Gud og nesten.