FRELSENS SIKKERHET OG VISSHET I
INNEVÆRENDE TIDSHUSHOLDNING
Det er mange som er usikre på om de er
frelst eller ikke. Når du spørg dem om dette, så bliv svarene vage
og usikre: Jeg tror det. Jeg håber det. Jeg var det i alle fald på
et tidligere tidspunkt. Dette er ikke Bibelens svar på dette
spørgsmålet. Det er følgende: ”så la os træde frem med sanddru
hjerte i TROENS FULLE VISSHET, renset på hjerterne fra en ond
samvittighed og tvættet på legemet med rent vand.” (Hebe.10,22.)
”tro er fuld visset om det som håbes
overbevisning om ting som vi ikke ser.” (Hebe.11,1.)
”Dette har jeg skrevet til deri
for at der SKAL VITE at deri har tidsalder liv (et liv i Riget for
Israel), deres som tror på Guds Søns navn.” (1.Joh.5,13.)
”for at deres hjerter må blive
trøstet, så de knyttes sammen i kærlighed og når frem til hele
rigdommen av DEN FULLVISSE INNSIKT, til kundskab om Guds hemmelighed.
Det er Kristus.” (Kol.2,2.)
DE TO PROGRAMMENE I N.T.
Hovedgrunden til at mange kristne er
usikker på sin frelse, er det forholdet at de blander den messianske
jødedommen, som angår Riget for Israel, ind i den paulinske læren,
som angår den kristne menigheden, som er en parentes i Guds planer
med Israel og jøderne. Da mange kristne ikke ser at der er TO
PROGRAM, som er beskrevet i N.T., blander de disse programmene sammen
og forsøger å få en bestemt lære ut av dette, men det fører bare
til modsigelser og mismod.
Den paulinske læren behøver ingen
støtte fra den messianske jødedommen. Den står på egne fødder.
Den skal heller ikke blandes ind i den messianske jødedommen. Paulus
kom med en NY LÆRE for den kristne menigheden, og den finner vi i de
13 brevene som Paulus skrev til den kristne menigheden.
Begge disse programmene er bygd på
Jesu forsoning, men Torahen var ikke taget bort i den messianske
læren. Den var UTVIDET. I den paulinske læren derimod er den
jødiske Torah taget bort som frelsesgrundlag. Vi er frelst AV NÅDE
VED TROEN PÅ JESUS UTEN GJERNINGER. (Ef.2,8-9.)
Denne forkyndelsen finner vi ikke i
de messianske Skriftene. Av dette forstår vi at det er nødvendig,
at vi FORDELER GUDS ORD PÅ EN RETT MÅTE. (2.Tim.2,15.) Det skal
fordeles på 3 kategorier av mennesker:
a) Hedningene som lever /har levede
udenom jødernes Torah og evangeliet om den frie nåden.
b) Jøder og hedninger som hørte med
til den messianske forsamlingen.
c) Jøder og hedninger som hører med
til den kristne menigheden. De er ligestillet i Jesus Kristus. ”Her
er ikke jøde eller græker, her er ikke træl eller fri, her er ikke
mand og kvinde, for de er alle en i Kristus Jesus.!” (Gal.3,28.)
DEN MESSIANSKE
JØDEDOMMEN
I den messianske jødedommen kunne
mange av de messianske jøderne ikke være helt sikre på om de var
frelst eller ikke, for den opererede med 2 retfærdigheds-begreb og
to helliggørelses-begreb. Det var Guds retfærdighed og Guds
hellighed som de fik i troen på Jesus Messias, og det var jødernes
egen retfærdighed og hellighed. Den som ikke havde gode gerninger,
blev taget ud av vintræet, som er et billede på Jesus. ”Hver gren
på mig som ikke bærer frugt, den tar han (Gud) bort, og hver gren
på mig som bærer frugt, den renser han (ved Den Hellige Ånd), for
at den skal bære mer frugt. (Joh.15,2.)
”Jag etter fred med alle, for uden
helliggørelse, skal ingen se Herren.” Hebe.12,14.)
Jakobs Brev, som er et jødisk brev,
operer også med to retfærdigheds-begreb. ”Abraham, vår far, ble
ikke han retfærdiggjort ved gerninger da han ofret sin søn Isak på
alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gerninger, og at
troen ble FULLKOMMEN ved gerningerne.” (Jakob. 2,21-22.)
Abraham var retfærdig allerede før
han ofret Isak, men hans tro ble ikke fuldkommen før han ”ofret”
Isak.
Dette forholdet kommer godt frem i
Johannes Åbenbaring i brevene til de 7 menigheder. Der er
GJERNINGSAPEKTET ved troen i fokus. ”Men jeg har imod dig at du
(Efesus menighed) har forladt din først kærlighed. Kom derfor i hu
hvad du har faldet fra, og omvend dig og GJØR DE FØRSTE GJERNINGER!
Ellers kommer jeg over dig og vil flytte din lysestage fra dens sted,
hvis du ikke omvender dig.” (Joh. Åp.2,4-5.)
De menigheder, som er omtalt i
Johannes Åbenbaring, er ikke kristne menigheder, men de er
messianske menigheder som bestod både av jøder og hedninger i
diasporaen. De var underlagt både Guds nåde og EGNE gerninger.
Frelsen ble givet i to trin, og det var:
a) Retfærdiggørelse i troen på
Jesus.
b) Bevarelse som troende ved
lovgerninger og Jesu nåde.
Medlemmene i de messianske var
underlagt ikke bare Guds nåde, men også Guds bud i Jesu udvidelse
af Torah. Denne Torah var bygget på Mose Torah, men ble udvidet
(forandret) ved døberen Johannes, Jesu og apostlenes forkyndelse
”Torah havde sin tid indtil
Johannes. Fra den tid forkyndes evangeliet (som både bestod av nåde
og gerninger) om Guds rige (Riget for Israel), og enhver trænger sig
ind i det med magt (gernings-aspektet ved dette evangeliet).”
(Luk.16,16.)
I den messianske menigheden kunne
man falle ut av retfærdiggørelsens nåde dersom man ikke holdt Jesu
udvidede Torah. ”For synder vi med vilje etter å ha lært
sandheden å kende, da er det ikke mer tilbage noget offer for
synder, men bare en forfærdelig gru for dom og en nidkærhedens
brand som skal fortære den genstridige.” (Hebr.10,26-27.)
Dette betyder ikke at det ikke var
tilgivelse å få for medlemmene i den messianske forsamlingen, men
det betyder at dersom medlemmene ikke ville omvende sig fra sine
synder (”å synde med vilje”), da var det ikke nogen tilgivelse
for dette. ”Mine barn! Dette skriver jeg til jer for at i ikke skal
synde, men om nogen synder, da har vi en talsmand hos Faderen, Jesus
Kristus, den retfærdige! (1.Joh.2,2.)
DEN
KRISTNE MENIGHETEN
I den kristne menighed har vi også
2 retfærdighedsbegreb og 2 helligheds-begreb, og det er Guds
retfærdighed og Guds hellighed, og menneskets egen retfærdighed og
hellighed, men i den kristne menigheds lære angår ikke de to sidste
begreber selve frelsesgrundlaget er taget ut fra frelsen og lagt til
vandringen som troende. Vi som tilhører den kristne menighed, er
IKKE UNDER DEN JØDISKE TORAH, MEN VI ER UNDER DEN FRIE NÅDEN. ”For
synden skal ikke herske over jer. I er jo ikke under Torah, men under
nåden.” (Rom.6,14.)
I og med at vi ikke er under Torahen
som frelsesgrundlag, så gir dette os store muligheder og fortin i
frelses-sammenhæng i forhold til de messianske jøder som måtte
passe på, at de holdt Torah. Dersom de ikke gjorde det, faldt de
etter hvert ut av retfærdiggørelsens nåde.
Vi som tilhører den kristne
menighed, er DØD og LØST fra følgende forhold:
a) Den jødiske Torah.
(Rom.6,2,18,22 og 7,4.)
b) Kødet. (Rom.6,6 og Gal.5,24.)
c) Synden. (Rom.6,2, 711 og 22.)
d) Verden. (Gal.1,4 og 6,14.)
e) Døden. (Rom.6,3-5 og 8,2.)
f) Dommen. (Joh.5,24.)
g) Fortabelsen. (Rom.8,1, 29-30 og
31-39.)
h) Frygt for døden. (Rom.8,15.)
i) Satans magt og indflydelse i
det nye mennesket. (Hebe.2,14.)
UTSAGN I PAULUS SINE
BREV OM FRELSENS SIKKERHET
Dette betyder at FRELSEN ER SIKRET
for den som er kommet til tro på Jesus. Vi har ingen mulighed for å
miste vår frelse eller vår retfærdiggørelse. ”Så meget mer
skal vi da, etter at vi NÅ er retfærdiggjort ved hans blod, ved ham
bliver frelst fra vreden. For så sandt vi blev forligt med Gud ved
hans Sø
ns død, så SKAL VI SÅ MEGET MER BLI
FRELST VED HANS LIV ETTER AT VI ER BLITT FORLIKT.” (Rom.5,9-10.)
”Så er det da INGEN FORDØMMELSE
FOR DEM SOM ER I KRISTUS JESUS.” (Rom.8,1.)
”Og jeg er FULL VISS PÅ DETTE AT
HAN SOM BEGYNTE EN GOD GJERNING I DERE, VIL FULLFØRE DEN INNTIL JESU
KRISTI DAG.” (Fil.1,6.)
Til trods for at de paulinske brev
er fulde av udsagn om FRELSENS SIKKERHET, så har ikke store deler av
de kristne VISSHETEN om at dette er sandt. Det er TRAGISK, og en gal
forståelse og en gal forkyndelse må ta skylden for dette. Ja, ikke
bare det, men når vi påpeger frelsens sikkerhed, så er det mange
som protesterer på dette. Grunden til det er følgende:
a) Mangel på ret forkyndelse av det
paulinske evangeliet.
b) Mangel på ret forståelse av det
paulinske evangeliet.
c) En sammenblanding av Rigets
forkyndelse og den paulinske forkyndelsen.
d) En kødelig forståelse av
frelsen og det paulinske evangeliet. Kødet, som fortsat er i vort
legeme, vil ikke anerkende et lov -frit evangelium, for da mister det
grundlaget (loven), som satan bruger, når han vil fordømme os.
Desuden vil også kødet eller det gamle menneske gerne gøre noget
både i forhold til selve retfærdiggørelsen og i forhold til
bevarelsen av det nye mennesket. I den paulinske forståelsen av
frelsen er det slik at GUD GJØR ALT, OG VI GJØR INGEN TING UTEN DET
Å TA IMOT FRELSEN SOM EN FRI GAVE.
Selve frelsesgrundlaget for både
den messianske menigheden og den kristne menighed ble lagt av Jesus
på Golgata for snart 2000 år siden, men til trods for det så må
medlemmene i den messianske menighed vente til opstandelsen på den
sidste dagen, før de kan være sikre på sin frelse. Vi derimod, som
tilhører den kristne menighed, kan være sikre på at vi er
retfærdiggjort og frelst for altid, for loven er taget bort som
fortabelses grundlag for os. Vi lever i den FRIE NÅDEN. Det eneste
vi skal svare for ovenfor Herren, er hvordan vår vandring har vært
som troende mennesker. Vi skal ALLE SAMMEN stilles frem for Jesu
domstol i himmelen, for å få igen det som er sket ved legemet-
enten det er godt eller ondt. (1.Kor.3,10-15 og 2.Kor.5,10.)
Vi, som tilhører den kristne
menigheden, ER BLITT UTVALGT OG RETTFERDIGGJORT I JESUS KRISTUS
ALLEREDE FRA FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT. ”ligesom han UTVALGTE
(gresk tid er ”aorist”) os i ham før verdens grundvold ble lagt,
for at vi skulle være HELLIGE og ULASTELIGE (i vandringen) for hans
åsyn idet han i kærlighed FORUT BESTEMTE (”aorist”) os til å
få barnekår hos sig ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd.”
(Ef.1,4-5.)
”GJORT LEVENDE (”aorist”) med
Kristus, endda vi var døde ved vore overtrædelser- av nåde er i
frelst, og OPPVAKTE (”aorist”) os med ham og SATT (”aorist”)
OSS MED HAM I HIMMELEN – I KRISTUS JESUS.” (Ef.2,5-6.)
Hvad som gælder den græske tiden
”aorist”, så beskriver den ”en begivenhed som skete pludselig,
og som er afsluttet i fortiden”. Dette betyder at vår frelse ER
BESEGLET og BESTEMT FOR LENGE SIDEN- FRA FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE
LAGT.
Ikke bare at vår frelse er bestemt
og beseglet” fra før verdens grundvold ble lagt”, men vår
frelse er også baseret på det som vi har SAMMEN MED JESUS og I
JESUS KRISTUS. Den som er UTVALGT, HELLIG, ULASTELIG, OPPVAKT SAMMEN
MED JESUS og SATT INN I HIMMELEN SAMMEN MED JESUS, KAN IKKE FALLE UT
AV RETTFERDIGGJØRELSENS NÅDE.
”Eller ved i ikke at alle vi som
BLE DØPT (”aorist”) til Jesus Kristus, BLE DØPT (”aorist”)
(dåben til døden) til hans død. Vi BLE altså BEGRAVET (”aorist”)
med ham ved dåben til døden, for at likesom Kristus BLE OPPREIST
(”aorist”) fra de døde VED FADERENS HERLIGHET, så skal også vi
VANDRE I ET NYTTLIV (den nye skabningen i Jesus Kristus.)”
(Rom.6,3-4.)
Romerne 6,3-4 er blevet taget til
indtægt for vandåben, men det kan umulig være ret, for den tiden,
som er brugt der, er ”aorist”, og den beskriver en begivenhed som
er afsluttet for længe siden. Vanddåben derimod foregår
fortløbende i tiden.
Romerne v. 4 vider oss også DEN
DOBBELHETEN som vi lever i som kristne. Vi lever allerede her og nå
i himmelen sammen med Jesus, men vi lever også vort liv på jorden i
Jesus Kristus. Vi har en DOBBELT IDENTIFIKASJON med og i Jesus. Vi er
i Jesus, og Jesus er i os. Vi udgør en åndelig enhed som IKKE KAN
SKILLES. Lige så lidt som Gud kan tage Kristus ud av himmelen, kan
han heller ikke tage os ut av himmelen. Vår frelse er sikret for tid
og evighed.
”For dem som han FORUT KJENTE
(”aorist”), dem har han også BESTEMT (”aorist”) til å blive
ligedannet med hans Søns bilde, for at han skulle være den
førstefødte blandt mange brødre, og dem som han FORUT BESTEMTE
(”aorist”), dem har han også KALT (”aorist”), og dem som han
KALTE (”aorist”), dem har han også RETTFERDIGGJORT (”aorist”),
og dem som han RETTFERDIGGJORDE (”aorist”), dem har han også
HERLIGGJORT (”aorist”.) (Rom.8,29-30.)
Vi er ikke bare udvalgt, hellig,
ulastelig, bestemt til å få barnekår hos Gud (Ef.1,4-5.), gjort
levende sammen med Jesus, op-vagt sammen med Jesus, indsat i himmelen
samen med Jesus. (Ef.2,5-6.), døbt til hans død, begravet sammen
med Jesus, oprejst sammen med Jesus, vandrer et nyt liv (Rom.6,3-4.),
men vi er også bestemt til å blive ligedannet med Jesus, kaldt til
å arve frelsen, retfærdiggjort i troen på Jesus og herliggjort.
(Rom.8,29-30.)
I tillæg til alt dette kan vi også
tage det med som står i Kolos. 1,13: ”Han som FRIEDE (”aorist”)
OSS ut av mørkets magt og SATTE (”aorist”) OSS over i sin
elskede Søns rige.”
Når vi læser Paulus sine brev, så
operer han bare med en type mennesker i menigheden, og det er de
genfødte troende. De som ikke er frelst og genfødt hører ikke med
til menigheden. I den messianske menigheden derimod er det to typer
mennesker. Det er de frelste og de u-frelste. Dette er også typisk
for jødedommen. Den rener med hele det jødiske folket som Guds
folk, og så fik hver enkelt selv bestemme hvor meget av frelsen
vedkommende ville ha fat i. (Frelsen går også på jordiske
velsignelser.)
FORSKJELLIGE
TYPER NÅDE
Når mange troende ikke ser, at den
som først er blevet Guds barn, ikke kan miste sin frelse og
retfærdiggørelse, så er en av grundene til det at de blander
sammen de forskellige typer nåde, som vi har. De blander
RETTFERDIGGJØRELSENS NÅDE ind i de andre typer nåde som er
beskrevet i Paulus sine brev og behandler dem ens.
Vi skal i det følgende vise de
forskellige typer nåde som er beskrevet i Paulus sine brev
a) DEN RETTFERDIGGJØRENDE NÅDEN.
(Rom.3,24.)
b) DEN HELLIGGJØRENDE NÅDEN.
(1.Kor.1,30 og 2.Tess.2,13.)
c) DEN BEVARENDE og OPPBYGGENDE
NÅDEN. (Ap.gj.20,32.)
d) DEN VOKSENDE NÅDEN. (Rom.5,20.)
e) DEN HERSKENDE NÅDEN. (Rom.5,21,
11,5-6 og 16,24.)
f) DEN VIRKENDE NÅDEN.
(1.Kor.15,10.)
g) DEN UVELGENDE og KALLENDE NÅDEN.
(Gal.1,5 og Tit.2,1.)
h) DEN ÅNDS-GIVENDE
NÅDEN.(Gal.3,2.)
i) DEN KRAFTGIVENDE og HELBREDENDE
NÅDEN. (Ap.gj.14,3.)
j) DEN TRØSTENDE og HÅP-GIVENDE
NÅDEN. (2.Tess.2,16.)
k) DEN EVIGE NÅDEN. (2.Tim.1,9.)
l) DEN STYRKENDE NÅDEN.
(2.Tim.2,1.)
m) DEN IBOENDE NÅDEN. (2.Tim.4,22.)
n) DEN ÅPENBARTE NÅDEN. (Titus
2,11.)
o) DEN OPPTUKTENDE og OPPDRAGENDE
NÅDEN. (Titus 2,12.)
p) DEN UTVELEGENDE NÅDEN.
(Rom.11,5-6.)
q) DEN BEGRENSEDE NÅDEN.
(Rom.12,3.)
r) DEN ARBEIDENDE NÅDEN.
(1.Kor.15,10.)
s) ALL NÅDE. (2.Kor.9,8.)
(Se min bog: Mattæus Evangeliet. Jesu
Liv og lære. Kapitel: De forskellige typer nåde.)
Mens alle andre typer nåde kan
variere i en kristens liv, så vil retfærdiggørelsens nåde stå
fast i en kristens liv. Det er dette som er EN AV DE STORE
HEMMELIGHETENE i Paulus sin forkyndelse.
SKRIFTSTED SOM BLI
GALT FORSTÅTT
Vi skal i det følgende behandle en
del Skrift-steder som bliver galt forstået, og som gør at ikke
mange kristne ser og forstår, at den som først er retfærdiggjort i
troen på Jesus, ikke kan miste sin retfærdiggørelse. Det, som
vedkommende kan miste, er deler av sin helliggørelse eller et galt
syn på den paulinske teologien. De aller fleste kristne har ikke
forstået den frelseslæren som er lagt ned i Paulus sin teologi.
1.) ”Derfor, brødre, står vi ikke
gæld til kødet, så vi skulle leve etter kødet (kødelige
kristne), for dersom i LEVER ETTER KJØDET, SKAL DERE DØ, men dersom
i døder legemets gerninger ved Ånden, skal i leve. For så mange
som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.” (Rom.8,12-14.)
Dette er skrevet til troende
mennesker. Det er en beskrivelse av helliggørelsen i en kristens
liv. Det er ikke helliggørelsen som frelser os, men det er
retfærdiggørelsen. Helliggørelsen eller vandringen kan være god
eller mindre god. Dersom vi lever etter kødet (kødelig), så skal
vi dø i åndelig forstand. Det vil si at vi får ikke tak i de
frelsesgoder som Gud tilbyder os i Jesus Kristus. Det er mange
troende som er mer eller mindre død i forhold til vandringen som
troende. De lever som småbarn i Kristus. De lever et dårlig
kristenliv. De slider med synd og nederlag i sine liv. Slik burde det
ikke være, og opskriften er klar: Død legemets gerninger med Ånden,
så skal leve et fuldværdig kristenliv.
2.) ”For dersom det voldes din bror
sorg ved din mat, da VANDRER du ikke lenger i kjærlighet, før ikke
ved din mat DEN I FORTAPELSE SOM KRISTUS ER DØD FOR.” (Rom.14,15.)
Dette er sagt om forholdet mellom to
kristne brødre. Det sier seg selv at du ikke kan føre din bror inn
i fortapelsen borte fra Gud, om du spiser eller drikker noe som ikke
han kan spise eller drikke og ikke kan akseptere. Du fører ham
derimot inn på tvilens og anefektelsens vei slik at han blir usikker
på sitt åndelige ståsted og sin frelse. Han blir en usikker og
ikke en frigjort og glad kristen, for tvilen vil bestandig følge ham
i det som han gjør og velger av mat eller drikke. ”Guds rike
består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og
glede i Den hellige Ånd.” (Rom.14,17.)
Det verbet, som er brukt her, er
”apollium”. Det har flere betydninger som ”å ødelegge, tyne,
tilintetgjøre, gå til grunne, være tapt eller forgå”. I stedet
for å oversette dette verbet med ”å føre i fortapelsen”, ville
det være bedre å oversette det med ”å ødelegge” eller ”å
gå til grunne”.
3.) ”at han skal i vår Herre Jesu
navn, idet dere og min ånd samles i vår Herre Jesu kraft, overgis
til satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd (det indre
mennesket) kan bli frelst på den Herre Jesus dag.” (1.Kor.5,4-5.)
Denne mannen var en gjenfødt bror
som levde i hor sammen med sin fostermor. Dette var en stor synd, og
en slik mann kunne de ikke ha i menigheten, ”for en liten surdeig
syrer hele deigen (menigheten)” (v.6.) Han skulle støtes ut av
menigheten- ut til satan og verden som er utenom menigheten, slik at
hans kunne innse etter en stund, at den onde gjerningen som han drev,
ikke var etter Guds vilje.
Det å leve i verden eller etter
denne verden for en gjenfødt kristen, vil være en tung åndelig
byrde for en kristen. Han mister sine venner og sin åndelige støtte.
Han finner seg heller ikke til rette i verden, for de reglene som
råder der, vil ikke være i samsvar med det nye mennesket som er i
vedkommende. Den Hellige Ånd vil overbevise vedkommende om at han
ikke hører hjemme i verdens lyst og bedrag, slik at han legger av
seg denne synden og kommer tilbake til menigheten.
Vedkommende er frelst hele tiden,
men han synder på nåden og oppnår ikke den fullkomne frelse som vi
er tiltenkt ved Jesu komme for menigheten og foran Jesu domstol i
himmelen. ”Men han selv, fredens Gud, hellige dere helt gjennom, og
gid deres ånd, sjel og legeme må bevares fullkomne ved vår Herre
Jesu komme. Han er trofast som har kalt dere. Han skal også gjøre
det.” (1.Tess.5,23-24.)
Dessuten er heller ikke satan noen
kjærlig herre. Han gjør alt han kan for å ødelegge og forderve
den troende. Han tukte dem på sin måte. (1.Tim.1,18-20.)
4.) ”For dersom noen ser deg som
har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke
samvittigheten hos ham som er skrøpelig, få dristighet til å ete
avgudsofferet? Da går jo DEN SKRØPELIGE FORTAPT for din kunnskaps
skyld, den bror for hvem Kristus er død.” (1.Kor.8,10-11.)
Kommentarene her vil bli de samme
som under Romerne 14,15.
5.) ”Jeg kunngjør dere, brødre,
det evangelium som jeg forkynte dere, som dere og tok imot og SOM
DERE og STÅR FAST I, som dere og blir frelst ved dersom dere holder
fast ved det ord hvormed jeg forkynte dere det, såfremt dere IKKE
FORGJEVES ER KOMMET TIL TROEN. For jeg overgav dere blant de første
(viktigste ting) som JEG SELV MOTTOK, at Kristus døde før våre
synder ETTER SKRIFTENE.” (Kor.15,1-3.)
Disse brødrene (og søstrene)
hadde tatt imot evangeliet om Jesu død for synden, Jesu begravelse
og Jesu oppstandelse. (v.3-5.) Dette var etter Skriftene. Dette var
de første eller de viktigste tingene som Paulus mottok fra Herren og
som han forkynte videre til menigheten.
Dette var troende mennesker som både
hadde tatt imot evangeliet og som STOD FAST I DET, men dersom de ikke
forstod den fulle konsekvensen av Jesu død, begravelse og
oppstandelse, så hadde de ”forgjeves kommet til troen”, hva som
angikk disse tingene.
Dette betyr ikke at de falt ut av
rettferdiggjørelsen, om de ikke forsto alle ting i Guds ord og i
forkynnelsen, men de hadde store mangler i sin forståelse av de
kristne grunnsannhetene.
Vår frelse er ikke basert på vår
forståelse av Guds ord eller mangel på forståelse, men på Jesu
død, begravelse og oppstandelse.
Vers 10 forklarer også hva det vil si
”å ikke være kommet forgjeves til troen. ” ”Men av Guds nåde
er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg HAR IKKE VÆRT FORGJEVES,
men jeg har arbeidet mer enn de alle, dog ikke jeg, men Guds nåde
som er med meg.” (1.Kor.15,10.)
Når vi skal forklare et Bibel-vers
eller en bibelsk sammenheng, så er det ofte at selve forklaringen
ligger i den sammenhengen som Bibel-verset er skrevet i.
De Skriftene (v.3.), som det her er
snakk om, er ikke de gammel-testamentlige eller de jødiske
skriftene, men det er de paulinske skriftene. De inneholder det som
Paulus ”selv mottok fra Krstus”.
Sentrum i disse skriftene er Jesu
død, begravelse og oppstandelse for ALL VERDENS SYND. I de
gammel-testamentlige skriftene er også Jesu død, begravelse og
oppstandelse nevnt, men han døde ikke for all verdens synd, men han
døde for jødenes synder. ”men han er såret for våre (jødenes)
overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham,
og ved hans sår har vi fått legedom (blitt fullkomne.)”
(Es.53,5.) Dette er også fokuset i de jødiske skriftene i N.T.
Det var ikke ”evangeliet om Riket
for Israel (Mat.24,14.) Paulus forkynte, men det var det evangeliet
han hadde fått av den oppstandne frelseren. Han kalte dette
evangeliet bl.a. for ”mitt evangelium”, ”det evangeliet som jeg
forkynner” og ”mine veier i Kristus”. Paulus sitt evangelium
var et HELT NYTT EVANGELIUM som bygde utelukkende på Jesu død,
begavelse og oppstandelse fra de døde.
6.) ”Men som medarbeidere formaner
vi dere også at dere IKKE FORGJEVES MÅ TA IMOT Guds nåde.”
(2.Kor.6,1.)
Her skrev Paulus til troende
medarbeidere. De hadde tatt imot Guds rettferdiggjørelse som de fikk
i troen på Jesus, men der er mer å hente i vandringen som troende.
Dette utsagnet har med vandringen eller helliggjørelsen å gjøre.
Det sees også av vers 3 hvor det står: ”Og vi gir ikke i noe
stykke noe anstøt, for at IKKE TJENESTEN SKAL BLI LASTET.”
Uttrykket ”å falle ut av nåden”
er det samme som uttrykket ”å forgjeves komme til troen.”
(1.Kor.15,2.)
Etter at vi er kommet til troen på
Jesus, er det GUDS NÅDE SOM ARBEIDER I og MED OSS- både til å
ville og gjøre Guds vilje.
7.) ”Ransak dere selv OM DERE ER I
TROEN? Prøv dere selv! Eller kjenner ikke dere selv at KRISTUS ER I
DERE? Det måtte da være at DERE IKKE HOLDER PRØVE.”
(2.Kor.13,5.)
Paulus skrev her til troende
medlemmer av menigheten. De var gjenfødt og rettferdiggjort, men en
del av dem levde et dårlig kristenliv. Dette har med helliggjørelsen
og vandringen å gjøre. Her er det snakk om frafall fra et
helliggjort liv og en dårlig livsførsel.
Det var det som var det store
problemet med menigheten i Korint. Det var mange i denne menigheten
som levde et dårlig kristenliv. ”og når jeg (Paulus) kommer, skal
min Gud atter ydmyke meg hos dere, og jeg skal komme til å sørge
over mange av dem som før har syndet og ikke har omvendt seg fra den
urenhet og utukt og skamløshet som de har drevet.” (2.Kor.12,21.)
8.) ”Er dere så uforstandige? Dere
begynte i Ånd. Vil dere nå FULLENDE I KJØD? Så meget har dere
opplevd forgjeves! Om det da virkelig er forgjeves.” (Gal.3,3-4.)
Menighetene i Galatia hadde tatt
imot Paulus sitt budskap om den frie nåden og frelsen. De hadde fått
EN GOD START på kristenlivet, men så kom judaistene til dem og
tilbød dem et annet budskap enn det som Paulus forkynte. En del av
dem lot seg også omskjære, men de falt ikke ut av
rettferdiggjørelsen av den grunn. De falt ut av helliggjørelsen og
en rett forståelse av Paulus sitt budskap.
Paulus stilte her galaterne er
retorisk spørsmål: Om de ønsket å fullende i kjød? Svaret på
dette spørsmålet var naturlig: Nei, men dersom de fortsatte med den
judaistiske læren, ville de komme til å leve et kjødelig liv.
Paulus kalte slike kristne for ”småbarn i Kristus”, og vi har
mange slike i våre menigheter.
9.) ”Se, jeg, Paulus sier dere aT
dersom dere lar dere omskjære, VIL KRISTUS INTET GAGNE DERE. Atter
vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han er
skyldig til å holde hele Torahen. Dere er SKILT FRA KRISTUS, dere
som vil rettferdiggjøres ved Torahen. Dere er FALT UT AV NÅDEN.”
(Gal.5,2-4.)
En faller ikke ut av
rettferdiggjørelsens nåde om en lar seg omskjære, men en er
skyldig til å holde hele Torahen. Dersom en kristen lot seg
omskjære, så gikk han tilbake til ”den fattige og ufullstendige
barnelærdommen” som ikke var aktuell lenger. Dette var et steg
tilbake, og den frelsen i Jesus Kristus som Paulus forkynte, at vi er
frelst av nåde ved tro uten gjerninger, ville skille disse
menneskene fra Kristus. De falt ut av den spesielle nåden som Paulus
forkynte.
Det er merkelig å legge merke til
hvordan kristne mennesker drages mot seremonier og gjerninger som for
eksempel dåp og omskjærelse. Dåpen har bestandig fulgt de kristne,
og det til tross for at den ikke hører med til Paulus sitt program
for vår tidshusholdning. Det er også en del kristne i dag som
mener, at vi skal la oss omskjære og holde den jødiske Torahen.
Det er ikke det nye mennesket i oss
som ønsker dette, men det er kjødet som blander seg inn og ønsker
seremonier og gjerninger. Jo mer en kristne lever på avstand av
Jesus og den paulinske læren, jo mer ønsker kjødet av seremonier
og gjerninger. Uten seremonier og gjerninger makter ikke kjødet å
gjøre seg gjeldende. Den frie nåden tar fra den dets stridsvåpen
som den får gjennom seremonier og gjerninger. Vi må huske på hva
Gud sa til Paulus: ”Min nåde er nok for deg. Min kraft fullende i
din skrøpelighet.” (2.Kor.12,9.)
10.) ”Til frihet har Kristus
frigjort oss, stå derfor fast, og la dere ikke atter legge under
trelldoms åk (Mose Torah). Se, jeg, Paulus, sier dere at dersom dere
lar dere omskjære, så vil KRISTUS INTET GAGNE DERE.” (Gal.5,1-2.)
Dersom medlemmene i menigheten lot
seg omskjære, så måtte den holde hele Torahen. Kristus kunne da
ikke hjelpe dem i kristenlivet, for han hadde lagt et mye bedre
grunnlag for frelsen enn det som Mose Torah kunne gi.
11.) ”Far ikke vill! For det som et
menneske sår (av ordet), det skal han og høste. For den SOM SÅR I
SITT KJØD, SKAL HØSTE FORDERVELSE AV KJØDET, men den som sår i
Ånden, skal høste tidsalderlig liv av Ånden. Men la oss gjøre det
gode og ikke bli trette! For vi skal høste i sin tid dersom vi ikke
går trett.” (Gal.6,7-9.)
Dette er sagt til troende menneske.
Dersom de ”sådde ordet (evangeliet) på en rett måte, skulle de
høste både tidsalderlig liv og velsignelse av det. Den derimot som
sådde i sitt kjød (den uomvendte naturen i oss), skulle høste
fordervelse av det.
Jo mer vi sår av ordet, jo større
blir lønnen. Vi må huske på at vi skal alle fram for Jesu domstol,
for å få igjen det som er skjedd ved legemet, enten det er ondt
eller godt. Alle kristne møter opp for denne domstolen. Det er våre
gjerninger som skal bli bedømt der og ikke var rettferdiggjørelse.
Den står fast. (1.Kor.3,10-15.)
12.) ”og finnes i ham, ikke med min
rettferdighet som er av Torahen, men med den som fåes ved troen på
Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, så jeg kan få
kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans
lidelser, idet eg blir gjort lik med ham i hans død, om jeg DOG KAN
VINNE FRAM TIL OPPSTANDELSEN FRA DE DØDE.” (Fil.3,9-11.)
Dette siste utsagnet fra Paulus sin
side gir ikke noe utrykk for at frelsen skulle være usikker, eller
at det var en mulighet for at han kunne falle ut av
rettferdiggjørelsen. Det gir uttrykk for en meget ydmyk mann som
erkjente, at det ikke er noe ved ham selv, som kunne gi ham frelsen.
Det er det bare troen på Jesus som kan, og den har han.
13.) ”Også dere, som fordum var
fremmede og fiender ved deres sinnelag, i onde gjerninger, dere har
han NÅ FORLIKT i hans jordiske legeme ved døden, for å framstille
dere HELLIGE og ULASTELIGE og USTAFFELIGE FOR SITT ÅSYN, så sant
DERE BLIR VED I TROEN, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke
fra det håp som evangeliet gir, det som dere har hørt, som er blitt
forkynt for enhver skapning under himmelen, og som jeg, Paulus, er
blitt tjener for.” (Kol.1,21-23.)
Disse menneskene var frelst på
grunn av Jesu død på Golgata. De var forlikt med Gud ved Jesu død.
Dersom de holdt fast på den paulinske læren om frelsen, ville Gud
framstille dem ”hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt
åsyn” foran Jesu domstol i himmelen. Dette skulle skje dersom de
holdt fast på det paulinske budskapet. Dersom de ikke gjorde det,
ble det ikke full lønn foran Jesu domstol i himmelen.
Dersom en kristen lever et dårlig
kristenliv, har det følgende fatale konsekvenser:
a) Han mister tiltro både blant
troende og ikke-troende.
b) Han mister helliggjørelse i sitt
liv.
c) Han mister nådelønn foran Jesu
domstol i himmelen.
d) Gud kan ikke bruke vedkommende
slik som han ønsker det.
14.) ”Men budets endemål (hensikt)
er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en
uskrømtet tro. Fra dette har noen FARET VILL og vendt seg bort til
tomt snakk, idet de vil være Torah-lærere, enda de verken skjønner
det som de sier eller de ting de så selvsikkert taler om.”
(1.Tim.1,5-7.)
Disse menneskene hadde faret vil
fra den paulinske læren. De ønsket å trekke inn den jødiske Torah
i Paulus sin lære. Paulus hadde bedt Timoteus om å forbli i Efesus
”for at du skulle byde visse folk ikke å fare med FREMMED LÆRE.”
(1.Tim.3.) De hadde faret vill fra sannheten, og de forstod heller
ikke det som de underviste om.
Slik er det også i de fleste av
våre menigheter i dag. Pastorene og forkynnerne lærer ikke
menigheten den rene paulinske læren. De blander inn den jødiske
Torah i sin undervisning.
15.) ”Dette bud (den paulinske læren)
overgir jeg deg, min sønn Timoteus, etter de tidligere profetiske
ord om deg, for at du ved dem skal stride den gode strid, idet du har
tro og en god samvittighet. Den har somme kastet fra seg og LIDT
SKIBBRUDD PÅ SIN TRO. Blant disse er Hymenus og Alkesander, som jeg
har overgitt til satan, for at de skal tuktes til å la være å
spotte.” (1.Tim.1,18-20.)
Hymenus og Aleksander var kristne
brødre, men de hadde en annen lære enn Paulus. Hva denne lærene
gikk ut på, vet vi ikke. De hadde dermed ”lidd skibbrudd på sin
tro”.
Vi ser at dette er kristne brødre
av det forholdet at Paulus overgav dem til satan, for at han skal
tukte dem, slik at de skulle komme inn på den rette læren igjen.
Dersom de ikke hadde vært troende brødre, så hadde ikke Paulus
behøvd å stenge dem ut av menigheten og overgi dem til satan, for
da hadde de allerede vært utenfor Guds rike og i satans tjeneste.
16.) ”Men Ånden sier med tydelige
ord at i de kommende tider skal noen FALLE FRA TROEN, idet de holder
seg til forførende ånder og djevlers lærdommer ved hykleri og
falske lærere, som er brennmerket i sin egen samvittighet, som
FORBYDER Å GIFTE SEG og BYDER Å AVHOLDE SEG FRA MAT, den som Gud
har skapt til å nytes med takk av dem som tror og har lært
sannheten å kjenne.” (1.Tim.4,1-3.)
Disse menneskene hadde falt fra den
paulinske læren i og med at de lærte, at det var forbudt for de
troende å gifte seg og spise all slags mat. Dette er ikke i samsvar
med Paulus lære om at menneskene skulle gifte seg, og at all slags
mat var god dersom den ble mottatt med takk og tro.
17.) ”Dette er troverdige ord, for er
vi død med ham, skal vi og leve med ham, holder vi ut, skal vi og
herske med ham, FORNEKTER VI, SKAL HAN OG FORNEKTE OSS, er vi
troløse, er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.”
(2.Tim.2,11-13.)
Den som er ”død sammen med
Jesus”, er et frelst menneske. Det er ingen som har noen makt over
en som er død. Den som er død sammen med Jesus, har fått del i det
tidsalderlige livet, og det kan aldri taes fra ham.
Vårt liv som kristne skal bedømmes
foran Jesu domstol i himmelen. Dersom vi har fornektet ham og ført
et dårlig kristenliv, skal han også fornekte oss og dømme oss for
det. Frelsen er sikret, men nådelønnen vil variere for de
forskjellige kristne.
18.) ”For Demas FORLOT MEG, fordi han
fikk KJÆRELIGHET TIL DEN NÅVÆRENDE TIDSALDEREN og drog til
Tessalonika, Krekens til Galatia, Titus til Dalmatia.”
(2.Tim.4,10.)
Dette Skrift-ordet er brukt som et
bevis på Demas, som var en av Paulus sine medarbeidere, hadde falt
ut av rettferdiggjørelsen på grunn av at hadde ”fått kjærlighet
til den nåværende tidsaldere”, som er et uttrykk for ”den
verdslige verden”.
Dette er en gal tolkning av dette.
Demas hadde slik kjærlighet til den uomvendte verden at han måtte
ut å forkynne evangeliet for den.
Det var ikke bare Demas som forlot
Paulus. Kerkens drog til Galatia. Titus drog til Dalmatia.
Vi skulle ønske at det var flere
kristne som hadde denne kjærligheten til den uomvendte verden, slik
at de kunne forkynne evangeliet for den verden som ligger i synd og
er på full fart mot fortapelsen.
Jeg har med dette gått gjennom de
aller fleste utsagn i Paulus sine brev som blir brukt, for å vise at
frelsen er USIKKER for en som er rettferdiggjort og frelst. Disse
utsagnene viser ikke frelsens usikkerhet, men de viser oss derimot
FRELSENS SIKKERHET. De angår ikke rettferdiggjørelsen, men de angår
VANDRINGEN og HELLIGGJØRELSEN.
Vi må huske på at Guds nåde har
forskjellige aspekter. Rettferdiggjørelsen er ett av dem, men det
står aldri i disse utsagnene at vi kan falle ut av
rettferdiggjørelsen. Vi kan derimot falle ut av nådens forskjellige
aspekter.
Jeg håper dermed at kristenfolket
vil kunne se at DEN SIKKERHETEN OM FRELSEN som Paulus beskrev i sine
brev, må kunne bli forstått dit hen at kristenfolket må få tak i
VISSHETEN om denne frelsen og komme ut i den STORE FRIHETEN som også
Paulus beskrev i sine brev. Ikke frihet til å synde, men frihet til
å tjene Gud og nesten.