Vranglære, syndsbekendelse, Israel. O.E. Inderg

Vranglære, syndsbekjennelsen og Israel.

Ingvald Emil Seglem har i to artikler i ”Dagen” (den 2-04 og den 7-05) hvor han indirekte beskylder meg for å være vranglærer og en falsk apostel i det han henviser til to Skriftsteder (Jer.14,14 og Mat.24,4 og 24.), hvor det tales om vranglærere og falske apostler. Dette er en stor usakelighet, og avisa ”Dagen” burde ikke ta inn slike innlegg. I et leserinnlegg diskuterer vi saken og ikke personen. Jeg kunne ikke tenke meg å kalle Seglem for vranglærer selv om jeg ikke deler hans syn.

Det er ikke Seglem som skal ha den endelige vurderingen av hvem som er vranglærer eller ikke. Det skal han holde seg langt unna. Det er Jesus som har fått denne oppgaven, for han er en Menneskesønn, og han er prøvd i alt i likhet med oss- dog uten å ha synd. (Hebr.4,15.)

En behøver ikke å være vranglærer eller falsk apostel om en ikke har den samme læren som den norske kirken eller de lutherske organisasjonene på en del punkter. Det kan jo være en mulighet for at det er disse, som har gal lære, og det har de også på en rekke punkter. Jeg har liten tiltro til en kirke og ”kristne” organisasjoner som hevder, at gjenfødelsen ligger i vanndåpen.

At de forskjellige kirkesamfunn har forskjellige syn på en rekke spørsmål, gjør ikke at vi uten videre kan stemple dette som uttrykk for gal lære. Det er derimot HELT NATURLIG at de forskjellige kirkesamfunn ser ulikt på en del spørsmål, for dersom de ikke hadde gjort det, så hadde de ikke kunnet være et eget kirkesamfunn. Det grunnlaget som kirkesamfunnene har er Bibelen og tradisjonen. Bibelen er den samme, men tradisjonen vil være forskjellig.

Hovedsaken er ikke hva man mener, men at man er frelst.

At en ser ulikt på en del spørsmål er helt naturlig, og en behøver ikke å være vranglærer eller falsk profet om en ikke ser likt på alle ting og forhold. Det er bare i teologien at vi slår hverandre i hodet med slike karakteristika. Innenfor alle andre områder snakker man om ”retninger” og ”skoler”.

En kan heller ikke henvise til Skriften i mange spørsmål og si at den gir oss en bestemt løsning på problemet, for Skriften må tolkes både ut ifra hvilken tidsperiode den beskriver og til hvem det er skrevet.

I Seglems siste artikkel: ”Pass på at ingen fører dere vill”. diskuterer han hva det vil si å profetere. Jeg er enig i det som han skriver om dette emnet.

Seglem, mener videre at det er for meget ”svartsyn” på bedehuset, og takker Knut Lid for hans to artikler om kirkens syndsbekjennelse. Jeg har også skrevet en artikkel nr.2 der jeg kommenterte en del av Knut Lids vurderinger om dette emnet. Han stilte meg en del spørsmål i sin siste artikkel og ønsket at vi kunne fortsette ”samtalen” om syndsbekjennelsen. Det ville også jeg, men jeg fikk mitt innlegg i retur fra ”Dagen”- noe som jeg er vant til.

”Dagen” lot meg ikke fullføre denne diskusjonen om kirkens syndsbekjennelse, og det til tross for at avisa har tatt inn flere leserinnlegg om dette emnet, etter at jeg skrev mitt siste innlegg om dette. Dette mener jeg ikke er ”fair play”. Dette gir da det inntrykket ovenfor leserne at jeg ikke er i stand til å svare på de spørsmålene, som kommer, og at jeg trekker meg fra diskusjonen.

Jeg vil bare si kort om syndsbekjennelsen: Vi skal ikke grave oss ned i synden, men vi skal grave oss ned i nåden. Den som tror, er rettferdiggjort fra synden. (Rom.6,7.)

Seglem skriver videre i sitt siste leserinnlegg: ”Er du, Indergaard, nærmere Dagen enn meg i ditt syn på Israel? Det lurer jeg på.” Her må Seglem ”ha sovet i timen”, for jeg refererte ikke til ditt syn på Israel i forhold til Dagen, men jeg refererte til det synet som Rolf G.Heitmann i Den Norske Israelsmisjonen gav uttrykk for i sin artikkel: Israel, løftene og Isralesmisjonen. i Dagen av den 9-03.

Jeg skrev et meget godt motinnlegg mot Heitmanns artikkelen, men det ble heller ikke tatt inn i ”Dagen”. Det er heller ikke sikkert at dette leserinnlegget kommer inn. Tiden vil vise det. (Se min internettside: home.no/oeindergaard, hvor jeg legger ut alle mine artikler.)

Jeg er enig med Seglem at det er viktig med debatt. Det vil skjerpe både den som debatterer og leseren, som skal vurder det som blir skrevet. En kristen skal ikke være avhengig av det som andre mener og skriver, men han skal være avhengig av det som Bibelen sier om de forskjellige problemstillinger. For at det skal kunne skje, må vi kjenne til hva som står i Bibelen. Når mange kristne er imot debatt i avisene om bibelske emner, så har det blant annet sammenheng med at de har liten Bibel-kunnskap. En kristen skal la seg fylle av Bibelens innhold og ikke av det som hører denne verden til. Bibelen, Jesu forsoning og troen er det fundamentet som vi bygger vårt liv på.

Tingvoll den 8-5-07. Oskar Edin Indergaard.

Vranglære, syndbekjennelsen og Israel

Ingvald E. Seglem hadde et merkelig leserinnlegg I ”Dagen den 2-04-07. Det hadde tittelen: ”Syndsbekjennelsen og Israel”. Jeg siterer det første avsnittet i hans innlegg: ”Takk til Knut Lid og Rolf G.Heitmann for at disse satte Oskar Edin Indergaards forståelse av syndsbekjennelsen under lupen. Indergaard har skrevet mange bøker og profetert om Midtøsten. Vi ser i ettertid at han tok feil på flere områder: ”Jeg har ikke sendt dem og ikke gitt dem befaling og ikke talt til dem.” (Jer.14,14.) Men Indergaard har mange tilhengere- det er bra at Dagen belyser teoriene, og at vi derfor lett kan velge. Dagen er unik i så måte.”

Her blander Seglem sammen to forskjellige saker. Den ene gjaldt mitt syn på syndsbekjennelsen i Den Norske Kirken. Det var denne saken Knut Lid tok opp. Han var uenig i mine synspunkter. (Se artiklene: Kirkens syndsbekjennelse er ikke korrekt. Del 1 og Del 2.)

Den andre saken gjaldt Den Norske Israelsmisjonens syn på landløftet. Rolf G.Heitmann har ikke ”gått i rette med meg” angående mitt syn på syndsbekjennelsen. Det, som vi diskuterte, var hvordan man skulle forstå landløftet i Bibelen, og hvorvidt opprettelsen av staten Israel i 1948 var en oppfyllelse av det profetiske ordet eller ikke. I disse spørsmålene har Heitmann og Den Norske Israelsmisjonens sentrale ledelse et vagt og u-bibelsk syn. Jeg vil tro at det synet, som jeg står for, stort sett vil falle sammen med det synet som avisa ”Dagen” har, så her kan ikke Seglem bruke avisa ”Dagens” syn som en motsetning til mine synspunkter. (Jeg har for øvrig skrevet et motinnlegg til Heitmann: ”Svar til Rolf G. Heitmann.” Det ble ikke tatt inn i ”Dagen”. (Se artikkelen: ”Svar til Rolf G. Heitmann.”)

(Seglem og Knut Lid har skrevet to nye artikler mot mine synspunkter med titlene: ”Pass på at ingen fører dere vill” og ”Rettferdggjort synder”. Jeg har også skrevet to nye motinnlegg til både Seglems og Knut Lids nye artikler, men disse er heller ikke tatt inn i ”Dagen”. Det synes jeg er dårlig gjort og ikke ”fair play”, at jeg blir avbrutt og ikke får utdype mine synspunkterr om de forskjellige problemstillinger.

Knut Lid for eksempel ønsket at vi kunne gå videre i diskusjonen om kirkens syndsbekjennelse, og han utfordret meg på en rekke interessante problemstillinger, men redaktør Johannes Kleppa i ”Dagen” ville ikke ta inn mine to siste leserinnlegg. Leserne får da det inntykket at jeg måtte trekke meg i denne diskusjonen og ikke greier å forsvare mine synspunkter.

Dette har skjedd ofte for mitt vedkommende at jeg er blitt avbrutt uten å kunne fullføre en diskusjon. Avisa ”Dagen” blir dermed en part i selve diskusjonen. Avisa har tatt stilling for en av partene. Dette har ingen ting med fri meningsutveksling å gjøre. ”Dagen” skal stille sine spalter til disposisjon for begge partene i en diskusjon. Avisa skal ikke avbryte en av partene. En må få lov til å utdype sine synspunkter.

Dersom avisa ikke er enig med en av debattantene, kan den ta det opp i en leder eller i en kommentarartikkel, men avisa skal ikke redigere leserinnleggene slik at en av partene blir stående igjen som ”taper” i en diskusjon.) (Se min Internettside: http://home.online.no/~oskaredi/index.htm hvor jeg legger ut alle mine artikler, foredrag og leserinnlegg.)

Hva som gjelder mitt syn på kirkens syndsbekjennelse, holder jeg fortsatt fast på den kritikken som jeg har kommet med mot den. Den er altfor snever og svartsynt og tar ikke hensyn til to forhold, og det er at:

1. Den, som er i Kristus, er en ny skapning, som ikke har synd.
2. Jesus er død for all verdens synd- også for den synden som befinner seg i en kristens kjød.

Vi skal ikke grave oss ned i synden, men vi skal grave oss ned i nåden. Vi er ikke under loven, men vi er under nåden.

Det er riktig som Seglem sier, at jeg har skrevet mange bøker om Israel og Midt-Østen (17 i tallet), men at jeg har profetert galt om Israel, kan jeg ikke innse. Jeg vil derfor spørre Seglem hva jeg har profetert galt? En kan ikke bare komme med en påstand uten å dokumentere den.

I tillegg til dette pleier jeg ikke å profetere. Den, som holder seg til Guds ord og det profetiske ordet, behøver ikke å profetere. (Det er mulig at Seglem setter likhetstegn mellom det å profetere og det å skrive om det profetiske ordet. Det får han selv gjøre greie for.) (Se artikkelen: ”Å kjenne Guds vilje.”)

Hva som gjelder en riktig forståelse av det profetiske ordet, ser vi alle stykkevis og profeterer stykkevis. (1.Kor.13,12.) Det, at man kan ta feil på noen områder i det profetiske ordet, kan derfor være normalt. Det er først i ettertid at vi kan se, hvordan det profetiske ordet skulle være forstått fullt ut.

Seglem antyder at undertegnede er en falsk profet, og at Gud ikke har sendt meg. Når han påstår noe sånt, så går han langt ut over den myndigheten som han har. Det er Gud som skal bedømme det. Det å være uenig i en ting eller i et forhold, betyr ikke at en ikke er sendt av Gud. Alle som har en nådegave, en oppgave eller et embete, er sendt av Gud, og så står det opp til vedkommende hvordan han har utført denne oppgaven. Dersom man har utført denne oppgaven på en god måte, skal en få nådelønn for det. Dersom man har utført denne oppgaven på en dårlig måte, skal en miste lønnen, men en skal bli frelst- dog således som gjennom ild. (1.Kor.3,8-15.)

Jeg er videre enig med Seglem at det er viktig med debatt, slik at alle sidene ved en problemstilling kan komme fram. Vi må ikke være redd for debatt eller for å fremme ”kristne” problemstillinger i avisene. Vi har et ansvar både ovenfor kristenfolket og ovenfor de verdslige. Vi kan opplyse kristenfolket om det som er rett, og de verdslige må også ta stilling til det som vi skriver. Dersom de forkaster våre innlegg, har de ikke bare forkastet det som vi skriver, men de har også forkastet Ham som har sendt oss. Jeg har selv opplevd at et menneske er blitt frelst gjennom et avisinnlegg, som jeg hadde skrevet.

Hva som gjelder kristenfolket, har mange av dem store problemer med å anerkjenne andre kristnes synspunkter. De baserer ikke dette nødvendigvis på Bibelens utsagn og innhold, men de baserer det på hva kirken, teologene, predikantene og de forskjellige misjonsorganisasjonene mener om de forskjellige læremessige forhold. Hvor har det blitt av det ”myndige lekfolket”? Har det i det hele tatt eksistert?

Tingvoll den 5-04-07 og den 2-06-07. Oskar Edin Indergaard.

KIRKENS SYNDSBEKJENNELSE ER GAL

Den 5-2-07 stod det en kronikk av undertegnede: En vurdering av det teologiske innholdet i Kirkens syndsbekjennelse. i Dagen. I denne kronikken skrev jeg at kirkens syndsbekjennelse er gal av den grunn, at den ikke dekker den åndelige situasjonen som en gjenfødt kristen har. Jeg holder fast på denne påstanden.

Knut Lid har et motinnlegg: Er syndsbekjennelsen feil? i Dagen den 1-3-07. Han er uenig med meg. Det er han sikkert ikke alene om. Det som kjennetegner mye av den gammel-lutherske teologien er en ELENDIGHETSBESKRIVELSE av hva det vil si å være en kristen. I stedet for å beskrive den friheten som vi har i Kristus, og i stedet for å beskrive den ufattelige gleden som det er å være en kristen, skildrer denne teologien kristenlivet som en tung vandring gjennom livet.

Jeg vet godt at mange- særlig eldre kristne- gir uttrykk for denne holdningen. Jeg tror også at dette er et uttrykk for den åndelige kvardagen som de lever i. Når man hele tiden peker på elendigheten og synden, så blir man også preget av det og den. ”Du blir hva du hører, og hva du prediker.”

Din artikkel er full av negative beskrivelser av hva det vil si å være en kristen. Jeg godtar ikke uten videre de fleste av de sitatene som du har tatt med, men det vil føre for langt i en kort artikkel å kommentere alt det som du skriver. Jeg kjenner meg ikke igjen i slike negative beskrivelser av kristenlivet. For meg er kristenlivet en stor glede og en lovsang. Jeg opplever det ikke slik som for eksempel Per Nordsletten uttrykte det: ”Jeg fattig var, er verre vorden. Ser mer og mer av hjertets dynd.”

Dette utsagnet står i sterk kontrast til det som Bibelen ellers sier om det å være en kristen: ”Gleden i Herren er min styrke” og ”Gled dere i Herren alltid! Atter vi jeg si: Gled dere!” (Kol.4,4.)

Det er Jesu forsoning og syndenes forlatelse som gir gleden, og ikke det å grave seg ned i synden, som er tilgitt og glemt av Gud for 2000 år siden.

Kirkens syndsbekjennelse er gal både i forhold til det nye livet og i forhold til det gamle livet, som vi kaller for ”kjødet”. Jesu forsoning gjelder både det nye livet, og den gjelder også kjødet. Den som tror på Jesus har automatisk syndenes forlatelse for hele sin personlighet. Jesu forsoning dekker hele mennesket. Det blir galt å be om syndenes forlatelse for noe som allerede er tilgitt og glemt fra Guds side. Vi må heller takke for at synden er tatt bort ved Jesu offer- en gang for alle mennesker.

Når et menneske blir frelst, blir det en ny skapning. Det gamle blir borte. Se, det er kommet noe nytt i stedet. Vi som har Den Hellige Ånd, er allerede her og nå satt inn i himmelen sammen med Jesus, og vi kan ikke komme ut derfra, for vi er både rettferdiggjort, helliggjort og HERLIGGJORT sammen med Kristus. (Rom.8,30.)

Det er galt å fokusere på synden når en er død og oppstått sammen med Kristus. En må da fokusere på det nye livet, som er uten synd. Det er perfekt i Jesu forsoning. En må takke Gud for at synden er tilgitt, og ikke be Gud om at han må tilgi en gjenfødt kristen, det som en allerede har fått tilgitt.

Hva som gjelder det såkalte ”kjødet”, så er det også dekket av Jesu forsoning. En må da be Gud om at han ved Den Hellige Ånds hjelp TAR BORT synden i kjødet. Denne synden er også sonet, men den er ikke tatt bort. Det er dette helliggjørelsen går ut på.

Synden i kjødet skal ikke komme i fokus i en syndsbekjennelse. Den skal ISOLERES. Den skal ikke utbasuneres i en felles syndsbekjennelse, men den skal legges fram for Gud i det stille rommet. Gud vil ta seg av det som er galt i hver enkelt kristens liv.

Så til slutt i dette korte innlegget. Jeg har ikke fratatt Knut Lid hans status som kristen. Han skriver det i sitt innlegg. Jeg vet ikke hvor han har det fra.

Knut Lid ber meg og likesinnede om å lese ”Steingrunnen” av Bo Gjertz før vi skriver nye innlegg. Etter som jeg ser det, var det NÅDEN som utfridde både legmenn og prester i denne boka og ikke syndsbekjennelsen eller loven.

Tingvoll den 5-3-07.

Oskar Edin Indergaard.

SYNDSBEKJENNELSEN OG VÅR NESTE

Det har vært en del diskusjon om kirkens syndsbekjennelse i den siste tiden. Det har vært to oppfatninger av den, og de har vært:

1. Syndsbekjennelsen er korrekt, og den dekker den troendes forhold til Gud.
2. Syndsbekjennelsen gir et altfor negativt og ensidig bilde av den troendes forhold til Gud. (Undertegnede har den siste oppfatningene. Se mine to artikler. Kirkens syndsbekjennelse er ikke korrekt. Del 1 og 2.)

I denne artikkelen skal vi ikke ta opp den troendes forhold til Gud, men vi skal belyse den troendes og andres forhold til vår NESTE når det gjelder det forholdet å bekjenne og å tilgi synd.

En av grunnene til at denne debatten om kirkens syndsbekjennelse er kommet opp, er det forholdet at den syndsbekjennelsen som kirken har, ikke sier noe om forholdet til vår neste. Den uttaler seg bare om forholdet til Gud.

I den messianske jødedommen var det slik at apostlene kunne tilgi både de syndene, som var gjort mot dem, og de syndene som ble gjort mot Gud. Den siste autoriteten fikk de gjennom den såkalte ”nøkkelmakten”. Det, som Peter og de andre apostlene ”bandt på jorden (i Israel), skulle være bundet i himmelen, og det, som de løste på jorden (i Israel), skulle være løst i himmelen. ”Og jeg (Jesus) vil gi deg (Peter) nøklene til Himlenes Rike (Riket for Israel), og det du binder på jorden (eller i Israel), skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden (eller i Israel), skal være løst i himmelen.” (Mat.16,19.)

Denne makten ble også gitt de andre apostlene (Mat.18,18.)

”Nøkkelmakten” innbefatter både læremessige spørsmål og tilgivelse av synd.

I vår tidsperiode, som er den frie nådens tidsperiode, har ikke den kristne menigheten denne ”nøkkelmakten” selv om den romersk katolske kirken hevder, at den har den. Kirkens lære er fastlagt i de paulinske Skriftene og i følge dem har den kristne menigheten ikke lenger anledning til å tilgi synd på vegne av Gud. Det er heller ikke behov for det, for Jesu forsoning har tatt bort all synd i forholdet mellom Gud og den kristne menigheten. (Se 2. Koritierbrevet 5,18-21.)

Hva som gjelder den synden, som blir gjort i forhold til vår neste, så skal vi tilgi den, men det er ikke noe bindende krav. ”Men den som dere tilgir noe, ham tilgir og jeg, for det jeg har tilgitt- om jeg har hatt noe å tilgi- det har jeg gjort for deres skyld, for Kristi åsyn, for at vi ikke skal dåres av satan.” (2.Kor.2,10.)

Det er lurt å tilgi det som andre har gjort mot oss, for dersom vi ikke gjør det, så har vi synd av det og forholdet til både Gud og vår neste blir skadelidende. Vi faller ikke ut av frelsen, dersom vi ikke gjør det, men vi faller ut av deler av den helliggjørende nåden. (Om de forskjellige typer nåde se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. Kapittel 23.)

Det er særlig ett Skrift-ord, som er blitt brukt, for å vise, at den som ikke tilgir andre, den får ikke selv tilgivelse, og det står i den femte bønna i ”Fadervår”, hvor det står: ”og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.” (Mat.6,12.)

For det første er ”Fadervår” en jødisk bønn. Den angår ikke den kristne menigheten, men den angår år ”Riket for Israel”. Dette betyr ikke at vi ikke kan bruke ”Fadervår” i våre bønner, men det er greit å vite hva den går ut på, og til hvilken periode den er knyttet. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. Kapittel 6.)

For det andre står det i forklaringen til Mat.6,12 at den, som ikke tilgir, den får ikke tilgivelse selv. ”men dersom dere ikke forlater menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Fader forlate dere.” (Mat.6,15.)

Det er mange kristne som tror at dersom vi ikke tilgir andre, så får vi ikke selv tilgivelse. Det er galt. Vi er tilgitt på grunn av Jesu forsoning, og det til tross for at vi ikke bestandig greier å tilgi vår neste det, som han har gjort mot oss. Vi skal tilgi hverandre på samme måten som Gud har tilgitt oss i Kristus. ”men vær gode mot hverandre, barmhjertige, så dere tilgir hverandre, slik som Gud har tilgitt dere i Kristus.” (Ef.4,32.)

I den messianske jødedommen var det slik at den, som ikke tilgav andre, fikk ikke selv tilgivelse. Slik er det ikke i den frie nådens tidsperiode. Da er vi tilgitt av Gud på grunn av Jesu forsoning.

Av dette ser vi at det er HELT NØDVENDIG, at vi forstår, at N.T. beskriver det teologiske innholdet i to forskjellige tidsperioder, og det er ”Riket for Israel”, hvor den jødiske loven fortsatt var i funksjon med sine krav, og den kristne menigheten, hvor frelsen er sikret en gang for alle på grunn av Jesu forsoning.

Det er også et annet Skrift-ord, som blir brukt, for å vise at syndenes forlatelse er avhengig av, hvorvidt menneskene greier å bekjenne sine synder eller ikke, og det er det som står i 1. Johannes 1,9. ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.”

I dette verset blir også syndenes forlatelse gjort avhengig av at menneskene bekjenner sine synder for Gud, men dette Skrift-ordet hører med til de jødiske Skriftene. Vi kan ikke bruke dette Skrift-ordet på den kristne menigheten, for det gjelder i vår tidsperiode. Vi er tilgitt på grunn av Jesu forsoning. Vi er tilgitt og frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

Det forholdet at vi skal be Den Hellige Ånd om, at Han må tilgi oss de syndene, som vi fortsatt har i vårt kjød og rense oss fra all urettferdighet, det skal vi naturligvis gjøre, men det er ikke det 1.Johannes 1,9 omhandler.

Den STORE FEILEN, som blir gjort innenfor kirkens teologi, er at den ikke skiller mellom det som er sagt til og lovet til jødene i Rikets tid, og det som er sagt og lovet til den kristne menigheten. Når ikke dette blir gjort, så blander man sammen det, som har med Riket for Israel å gjøre med det, som har med den kristne menigheten å gjøre. Dette kommer til uttrykk både i det forholdet at kirken har en gal forståelse av syndsbekjennelsen, og at den lærer galt om syndstilgivelsen.

Kirken og de kristne organisasjonene har IKKE FORSTÅTT den rikdommen som ligger i Paulus sin nådeslære. Den er helt fri for loviske elementer når det gjelder frelsen og tilgivelse av synden. De paulinske formaningene kommer først inn i vandringen som troende. Frelsen er sikret for den som er kommet til en levende tro på Jesus. Vi er allerede her og nå satt inn i himmelen sammen med Jesus. (Ef.2,6.)

Tingvoll den 14-5-07.

Oskar Edin Indergaard.

KIRKENS SYNDBEKJENNELSE ER IKKE KORREKT. DEL 2

Jeg ser av avisa Dagen av den 10-4 at Knut Lid har skrevet en artikkel: Rettferdiggjort synder. I denne artikkelen utfordrer han undertegnede på en rekke punkter. Jeg ber derfor om spalteplass, slik at jeg både kan imøtegå hans syn og svare på de spørsmålene, som han stiller meg.

Mange vil sikkert være enig med deg i din fremstilling av kirkens syndsbekjennelse. Jeg er HELT UENIG med deg. Innholdet i kirkens syndsbekjennelse dekker på ingen måte den åndelige situasjonen som en gjenfødt kristen BØR befinner seg i. Det forholdet at mange føler det slik, som du fremstiller, tror jeg er riktig, men det behøver ikke å være rett av den grunn.

La oss repetere kirkens syndsbekjennelse slik at vi kan se, hva den går ut på. ”Hellige Gud. Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesus Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske eneste deg.”

Når vi ser på innholdet i kirkens syndsbekjennelse, ser vi at den er en SAMMENBLANDING av det som er rett og det som ikke er rett. Den er en sammenblanding av følgende tre forhold, og det er:

1. Den blander sammen det nye livet, som er perfekt, med det gamle livet, som ikke er perfekt.
2. Den blander sammen vår stilling i Kristus, som er perfekt og med vår status som kristen, som ikke er perfekt.
3. Den blander sammen det åndelige innholdet i Paulus sine Skrifter med det åndelige innholdet i de jødiske Skriftene. (Se mine bøker: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære og Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus.)

Dersom jeg skulle ha formet en syndsbekjennelse på grunnlag av den syndsbekjennelsen, som kirken har, så ville den lyde: ”Hellige Gud. Himmelske Far. Takk for at du har frelst meg ved din store nåde, og at jeg nå er en tilgitt synder, som ikke lenger krenker deg med tanker, ord og gjerninger i det nye livet som jeg lever. Takk for at din store forsoning dekker alle mine synder, og at jeg allerede her og nå er satt inn i himmelen sammen Kristus og alle de troende, som hører med i Jesu åndelige legeme. Takk for at frelsen er sikret for en som er i Jesus Kristus. Den som en gang er satt inn i himmelen, kan aldri komme ut derifra.

Takk for at vi som tror på deg både er RETTFERDIGGJORT, HELLIGGJORT og HERLIGGJORT. (Rom.8,29-30.)

Takk også for at du på grunnlag av forsoningen vil ta deg av den synden, som jeg fortsatt har i mitt kjød. Takk for at Den Hellige Ånd skal ta seg av den, slik at den blir mindre dag for dag.

Takk for at du på grunn av Jesu forsoning har langmodighet med meg og har tilgitt meg alle mine synder- også de som er i mitt kjød. De har ikke innvirkning på frelsen, men de telles med når nådelønnen skal utbetales. På grunnlag av din store kjærlighet vil jeg frykte og elske deg alene.”

Dersom jeg hadde fått bestemme, hadde det ikke blitt mye igjen av kirkens syndsbekjennelse, som er en blanding av sannhet og usannhet. Jeg ville ha fylt den med takk og glede over Jesu store forsoning, som er en fri gave, som vi får i troen på Jesus.

Den syndsbekjennelse, som kirken har, er bare DELVIS basert på en rett forståelse av Guds ord, slik som det kommer til uttrykk i Paulus sine Skrifter. Det er han som har gitt oss det åndelige fundamentet for den tidsperioden som vi lever i. Han fikk det overgitt fra Jesus. Han kalte sitt evangelium for ”mitt evangelium” eller ”mine veier i Kristus”. Det er Paulus sine Skrifter som gjelder i dag.

Dersom vi bygger opp vår kristendomsforståelse på de jødiske Skriftene, kommer vi aldri til å forstå hva sann paulinsk lære går ut på. Vi blander da loven inn i den frie nåden. Loven er tatt bort som indirekte frelsesvei i vår tidsperiode. Vi er frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef.2,8-9.)

Når vi undersøker de jødiske Skriftene- også de som er skrevet etter Golgata- ser vi at den jødiske loven ikke er falt bort. Den utgjør en del av frelsesgrunnlaget.

Det er riktig at vi må skille mellom vår stilling i Kristus og den statusen som vi har som kristne. Det siste går på gode og mindre gode gjerninger i kristenlivet. I kirkens syndsbekjennelse er dette byttet om, slik at vår status som kristne blir det viktigste og vår stilling i Kristus blir mindre viktig.

Dersom vi hadde forstått Paulus sin lære om forsoningen rett og overgitt våre liv og vårt kjød til Den Hellige Ånd, så hadde vi også fått del i de åndelige erfaringene som Paulus skrev om. Disse gjelder ikke bare for Paulus, men de gjelder for alle som er kommet til en levende tro på Jesus. Vi hadde da fått se og erfare hvor overfladisk og gal kirkens syndsbekjennelse er.

Paulus behandlet noe av dette i Romerbrevet, kapittel 6. Jeg vil sitere en del av disse herlige ordene. ”Hva skal vi da si? Skal vi holde ved i synden, for at nåden kan bli større? Langt derifra! Vi som er AVDØD FRA SYNDEN, hvorledes skulle vi ennå LEVE I DEN? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt (gjenfødelsen) til Kristus Jesus, ble døpt til HANS DØD. ” (Rom.6,1-3.)

”for den som ER DØD, ER RETTFERDIGGJORT FRA SYNDEN.” (Rom.5,7.)

”Således skal dere akte dere DØDE FRA SYNDEN, men levende for Gud i Kristus Jesus.” (Rom.7,11.)

”Men nå da dere er FRIGJORT FRA SYNDEN og er trådt i Guds tjeneste, har dere deres frukt til helliggjørelse og til utgang et evig liv.” (Rom.6,22.)

Ellers så stiller du meg en del spørsmål i din artikkel. De skal jeg svare på i en ny artikkel.

Tingvoll den 11-4-04.

Oskar Edin Indergaard.

FORSLAG TIL EN NY OG BEDRE SYNDSBEKJENNELSE

Det har i den siste tiden vært en del diskusjon om kirkens syndsbekjennelse i avisa Dagen. Undertegnede har også deltatt i denne diskusjonen. Jeg har ikke ment at kirken ikke skal ha noen syndsbekjennelse, men jeg har ment at kirkens syndsbekjennelse ikke er i samsvar med det paulinske evangeliet. Den gir et altfor negativt bilde av hva det vil si å være en gjenfødt kristen.

La oss repetere kirkens syndsbekjennelse slik at vi kan se, hva den går ut på. ”Hellige Gud. Himmelske Far. Se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesus Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske eneste deg.”

Når vi ser på innholdet i kirkens syndsbekjennelse, ser vi at den er en SAMMENBLANDING av det som er rett og det som ikke er rett. Den er en sammenblanding av følgende tre forhold, og det er:

4. Den blander sammen det nye livet, som er perfekt, med det gamle livet, som ikke er perfekt.
5. Den blander sammen VÅR STILLING i Kristus, som er perfekt, med VÅR STATUS som kristen, som ikke er perfekt.
6. Den blander sammen det åndelige innholdet i Paulus sine Skrifter med det åndelige innholdet i de jødiske Skriftene. (Se mine bøker: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære og Jødedom og Kristendom. Jesus og Paulus.)

Dersom jeg skulle ha formet en syndsbekjennelse på grunnlag av den syndsbekjennelsen, som kirken har, så ville den lyde: ”Hellige Gud. Himmelske Far. Takk for at du har frelst meg ved din store nåde, og at jeg nå er en tilgitt synder, som ikke lenger krenker deg med tanker, ord og gjerninger i det nye livet, som jeg lever. Takk for at din store forsoning dekker alle mine synder, og at jeg allerede her og nå er satt inn i himmelen sammen med Kristus og alle de troende, som hører med i Jesu åndelige legeme. Takk for at frelsen er sikret for den som er i Jesus Kristus. Den som en gang er satt inn i himmelen, kan aldri komme ut derifra. (Rom.8 og Ef.1-2.)

Takk for at vi, som tror på deg både er RETTFERDIGGJORT, HELLIGGJORT og HERLIGGJORT. (Rom.8,29-30.)

Takk også for at du på grunnlag av forsoningen vil ta deg av den synden, som jeg fortsatt har i mitt kjød. Takk for at Den Hellige Ånd skal ta seg av den, slik at den blir mindre dag for dag.

Takk for at du på grunn av Jesu forsoning har langmodighet med meg og har tilgitt meg alle mine synder- også de som er i mitt kjød. De har ikke innvirkning på frelsen, men de telles med når nådelønnen skal utbetales. På grunnlag av din store kjærlighet vil jeg frykte og elske deg alene.”

Tingvoll den 19-06-07. Oskar Edin Indergaard

ref. Egon Ladegaard Kristensen: yeshuatt@mail. Dk www.yeshuattsion.webbyen.dk www.denpaulinskegruppe.blogspot.com